Lille Lu Syverksted

Gavepakke

2012-01-02T17:52:00.001+01:00

Klassisk "for mye overskudd som burde vært brukt på andre ting"-blogging, å legge ut bilder av årets julegaveinnpakning, men dette står jeg for: Å lage fine julepakker er halve moroa med julegavene.
Papir, tape og snor fra Norway Design, de aller fineste merkelappene fra SodaPop Design på Etsy.

Gullfeber

2011-12-29T19:49:00.002+01:00

Her er mitt lille romjulsprosjekt! Ideen har ligget og modnet i hodet mitt i flere år, men det har tatt tid å få tak i et stykke gullskinn som gikk under tollgrensen; deretter trengte jeg mot til å klippe i skinnet, for ikke å snakke om en bærekraftig ide til veske.
Jeg tenkte lenge på å bruke Heather Ross' Town Bag mønster, men da det kom til stykket, improviserte jeg noe litt mer avansert, etter en veske jeg fikk i julegave av søsteren min. Det er en håndveske, med plass til det jeg trenger for en fest: Lommebok, mobil, lebestift og bittelitt til.
Jeg har slurvet og jukset litt her og der, og takk og pris for at Liberty trykker stoffene sine så godt, for jeg kom i skade for å sy deler av foret på vrangen. Men dersom man ikke går den nærmere etter i sømmene, passerer den som en ganske lekker og rocka veske.
Den er ca 25x20 cm bred og høy, og ca 10 cm dyp. Jeg har brukt en metallglidelås og festet og forlenget stroppene med d-ringer fra Panduro og en karabinkrok fra Jernia.

My little Christmas project for myself! I've thought about sewing a little golden bag for years, but it has been a long time coming. First, I struggled with finding a golden hide that would pass under the customs officials strict 200-kroner limit; then I needed to work up the courage for cutting into the lovely leather, not to mention an idea of how to cut it.
For a long time I thought I'd use Heather Ross' Town Bag pattern, but in the end I ended up improvising, using another Christmas gift bag as a model.
Thank God Liberty prints its lawn fabrics so thoroughly, since I managed to sew on part of the lining on the wrong side. Oh, well.
It does not bear too thorough an examination; there are short cuts here and there. but on the surface, it's my perfect party purse, with room for a wallet, mobile, lipstick and a little bit more if need be. Like keys.
It measures around 20x25x10 cm, and the straps are connected to the bag and each other with D-rings and a lobster claw.
Very pleased with myself, actually. Bring me my leather!

Kjerstis kjole

2011-12-29T19:33:00.004+01:00

- Tar du bestillinger? har Kjersti spurt mer enn en gang. Og jeg har sagt Joda, men så har det blitt med det. Naturligvis søker jeg verdensherredømme, og lite er mer smigrende enn folk som vil ha det jeg syr. Likevel har prosjekter for andre en lei tendens til å ende som propper i systemet. Plutselig er jeg umotivert, men kan heller ikke sy andre ting før det jeg har lovet bort er ferdig.
Men da Kjersti fylte 40 og egentlig ikke ønsket seg noen ting, ble valget enkelt. Skjørt eller kjole etter nesten eget forgodbefinnende.
Hun valgte Vogue 1027, som det viste seg også er ganske snasen brukt bak frem.
Jeg sydde den i sjøgrønn viscose, og pyntet den med paljettsymerker på skjørtet.
Kjersti ble veldig fornøyd.

- Do you take orders? Kjersti has asked me several times. And I've said, Yes; then done nothing about it. Of course I seek world domination, and little is more flattering than others asking for the things I sew. Still, projects for others have a sad, sad tendency to mess up my system. My motivation flags, the fabric lies uncut on my table, full of reproach; and my conscience does not allow me to get on with things for myself before I have finished what I promised I'd do.
But when Kjersti turned 40, I offered her the choice of a skirt or a dress, sewn from my smallish repertoire.
She chose a Vogue 1027, which, it turns out, can also be worn back to front with great success.
I sewed it up in a seafoam colored viscose jersey and embellished it with sequined appliques. Kjersti was very happy.
And I am finally back to sewing things for myself.

The Julekalender

2011-12-04T19:01:00.000+01:00

To år gammel og i sin tredje advent, men dog: The Julekalender.
Å, som jeg elsket den gammeldagse hjemmesydde julekalenderen fra mammas barndom - som hang hos besteforeldrene mine. Mamma var litt mer sånn 70-talls, som skydde håndarbeid som pesten og hang adventsgavene opp med knappenål i den brune billedveven fra farmor.
Jeg skjønner cupcakemødrene litt, jeg har litt å kompensere for selv.
Og det jeg manglet, var altså en ordentlig fin, hjemmelaget adventskalender. Det jeg manglet, skulle naturligvis min egen datter få. Nevermind at jeg nå dekonstruerer ferdige Disney- og Playmobilkalendere for å pakke inn gavene individuelt og legge dem i den hjemmesydde for den autentiske "min-mamma-gjør-helt-spesielle-ting-for-meg"-følelsen.
Som sikkert enn så lenge gir meg bedre vibber enn min datter.
Nuvel.
Den er sydd av Ikea-lin, lommene av forskjellige rester, tallene en blanding av pyntesting, stempling og påsydde bånd

Two years old and in its third advent, still: The Advent Calendar.
Oh, how I loved the home-made, old-fashioned advent calendar from my mother's childhood - at my grandparents.
My own mother was more of a 70s mom who avoided crafts like the plague and hung up our advent gifts in my other grandmother's brown tapestry.
I do have some sympathy with the cupcake-mom set; I have things for which to compensate.
What I didn't have, I want my daughter to have.
And what I did not have, was a lovely, home made advent calendar. Never mind the fact that I now deconstruct pre-fab Disney and Playmobil calendars to wrap the gifts individually and stick them in the homemade pockets for that authentic "my mom does very special things for me"- feeling.
Which of course pleases me more than it pleases her.
However.
It's sewed on a base of Ikea linen, the pockets are various scraps, the numbers a mixture of decorative stitches, stitched-on ribbons and stamped patches.

Den grønnkledte

2011-11-26T21:48:00.002+01:00

For mange, mange år siden kjøpte jeg en kjole. Den var lang, smal og stroppeløs, av silke i den perfekte grønnfargen. Den var magisk. Aldri har jeg brukt så mange penger på et plagg, men aldri har jeg følt meg så vakker i en kjole.
Jeg liker å si at det var den jeg hadde på meg da jeg traff mannen min, selv om det er en sannhet med modifikasjoner. Den gangen jeg faktisk gikk på mannejakt iført den magiske kjolen endte det i tårer og telefonering fra toalettet. Aller første gang min mann la sine øyne på meg, kom jeg snublende over en rufsete terrasse, og da vi faktrisk oppdaget hverandre, sjokket jeg rundt i kasjmirgenser og shorts. Det var kvelden imellom der jeg faktisk brukte den magiske grønne for siste gang.
For det er mange år siden nå, og selv om kjolen fortsatt henger i skapet, er det like mange år siden glidelåsen gikk helt opp.
Jeg trengte en ny grønn kjole. Og siden jeg ikke lenger inviteres på ball og galla flere ganger i året, brukte jeg New Look 6643 igjen, denne gang i v-halsversjonen. Fargen er helt riktig. Men effekten er ikke like magisk, må jeg medgi. Passformen som var så perfekt på versjon nummer en og to, glapp litt med denne. Om det er v-halsen eller jeg som la til et par cm for lite, er jeg usikker på.
Men med litt fantasi kan jeg lukke øynene og føle meg magisk igjen.

Hverdagslig

2011-11-06T14:19:00.003+01:00

Stretchstoffer er ikke min styrke. Ikke å sy hverdagsklær heller. Enkle jerseytopper er ikke det vanskeligste å finne i butikkene heller. Planen med denne genseren var egentlig å gjøre noe ekstra. Men remsen med chiffon jeg bestilte matchet ikke helt, og jeg lever i tiden og forventer effektivitet. Dermed: Enkel løsning. Samme mønster som den blå høyhalsede, men med selvtegnet v-hals og belegg på baksiden. Jeg var redd v-en skulle bli for høyt oppe inntil jeg prøvde den på da stoffet var sydd sammen -- nesten for utringet. Men den funker.

Knits aren't my forte. Not sewing my own basics either. Plain and simple knit tops aren't that har to find in the shops either. My plan for this v-neck was really to embellish it, but the string of chiffon leaves I ordered didn't quite match the purple and anyway I'm big on speed and efficiency and just chose the easy way out. Same pattern as my navy blue turtleneck, self-drafted v-neck that looked too high after cutting but almost stretched into too revealing after sewing. It will do.

Mad Men mania

2011-11-06T13:35:00.002+01:00

Jeg, som så mange, mange andre, har ønsket meg en kjole i Mad Men-stil. Første forsøk ble, hva skal vi si, ført ad omveier og en brakende katastrofe. Så fant jeg - ved en tilfeldighet - møsnteret til New Look 6643 på tilbud. Jeg tenkte det var verdt et forsøk, og ble belønnet med Swinging London-kjolen min, som riktignok var mer London enn New York anno Nittennoenogseksti. Men her - ha!
Jeg visste at gardinresten jeg kjøpte hos Kjærvik på Eiksmarka for tre år siden kunne bli til noe mer enn vesker, selv om hvitt SÅ ikke er min kjolefarge.
Syingfen av kjolen er superenkel, og utover å tilpasse for aldri så lite ekstra volum foran, er det bare klipp, klipp og sy, sy. Denne gangen har jeg også klippet til belegg til ermeåpningene for å forsterke dem og ikke minst gjøre ermhullene penere.

Doesn't everyone really want a Mad Men type dress? I did, anyway. My first try was detoured and disastrous, and I was just about to give up my adventures in shift dresses when I stumbled upon a discounted New Look 6643 and was rewarded. The blue Swinging London dress may be more London than New York, but the shape was right, and I only needed to do a plain and simple FBA for it to fit perfectly.
Time to branch out! White is really SO not my color. But I have had this drapery remnant bought from a local shop three years ago lying around, and I have had a feeling that it might make for a great dress.
I was right!
Can I get a part in Mad Men now?

Mini-Me

2011-10-09T21:09:00.003+02:00

Etter at jeg hadde sydd den fine Swinging London-kjolen min og skjørtet med oransje kanter, hadde jeg akkurat nok stoff igjen til en kjole til Lille Lu.
Som vanlig brukte jeg min egen versjon av Heather Ross' Flower Girl Dress-kjolene: Lu elsker dem, de er lette å sy, og jeg kan dem nesten ut og inn nå.
- Men du Lu, hvordan vil du ha rundingene? Sånn? Sånn? To? Tre? Eller flere?
- Akkurat som deg, mamma!
Så slik ble det. Akkurat som meg, bare litt færre. Nå kan vi matche.

After finishing my New Look shift and the last Study Hall Skirt, I had just enough fabric left for a dress for Lille Lu.
As usual, I used my adapted version of Heather Ross' Flower Girl Dress. I know she loves them; they're easy to sew and I know my way around the pattern by now.
"But Lu, how do you want the circles? Like this? Or this? Just two, or three? More?"
"just like you, mummy."
And just like me it is, just fewer. Now we can match each other.

Tredje gangen gjelder det!

2011-10-09T20:48:00.003+02:00

Hei, det er meg igjen! Med enda et skjørt! Nei, jeg vet det, jeg trenger ikke flere nå. Ikke på en stund i hvert fall.
Men jeg så et bilde fra høstens motevisninger som bare gjorde meg så inspirert at jeg måtte forsøke.
Og dessuten, så har jeg endelig funnet ut hvordan jeg skal få Anna Marias Study Hall skirt til å se helt riktig ut.
I de to første forsøkene har jeg fulgt mønsteret. Men det har liksom sett litt firkantet og kasseaktig ut på meg. Anvisningene for forlenging har vært å legge til lengde i hovedpanelene. Men jeg hadde en følelse av at det ikke var det som skulle til for å endre "looken," det var den nederste kanten som ble for smal.
Så jeg klippet den rett og slett dobbelt så lang, da jeg gjorde denne versjonen i marineblå og brent oransje babycord fra Stoff og Stil. Å sy foldene har også vært et aldri så lite profjekt å få til når det er store kontraster mellom stoffene. Jeg tok lettvintveien og sydde dem bare sammen fra utsiden, med siksaksøm, intet mindre.
Resultat? Fullstendig strålende. Nå vet jeg at dette er et mønster jeg kan leve med.

Hi, it's me again. With yet another skirt? You don't think I need any more skirts? Neither do I, really. But I just had to. I had the greatest idea.
And besides, I've finally figured out how to make the Study Hall Skirt look really fabulous.
In my first two attempts, I followed the pattern and the instructions. But the skirt has looked a little boxy on me, not at all the elegant elongating effect a good skirt should have. The pattern suggests lengthening the main panels to lengthen the skirt -- but I don't really mind short skirts. It's just the contrast between the main panels and the narrow bottom strip has been to stark. Or something.
This time, I doubled the length of the bottom band. Sewing the folds perfectly has also been a challenge with contrasting fabric; this time I took the easy way out and stitched them from the oustide only, with a zig zag stitch.
The materials are narrow wale corduroy in navy and burnt orange.
And the result? Fabulous if I may say so myself.

Oppskjørta

2011-09-30T15:53:00.003+02:00

Det er det jeg er. Aldri så lite oppskjørta. Jeg har nemlig funnet et skjørtemønster som virkelig fungerer!
En gang for lenge, lenge siden hadde jeg en kjæreste som mente at damer i olaskjørt var et sørgelig syn. Han hadde en lang filosofi om det, og jeg nikket og trodde jeg var enig. Men ettersom årene gikk, og han forlengst var ute av mitt liv, kom jeg på at jeg er helt uenig, et olaskjørt er et like grunnleggende plagg i garderoben som et par gode jeans, og jeg har slitt ut flere.
Nå ville jeg prøve å sy mitt eget.
Jeg hadde ikke høye forhåpninger, det så bomsete og nesten ufikst ut i Symagasinet, men den tekniske tegningen var så enkel og lovende at jeg tok sjansen. Jeg droppet foret, klippet den ut i en størrelse større enn hoftene mine, lot være å tegne sømmonn i bredden og håpet det ville gå bra i midjen.
Sannelig gjorde det ikke det.
Å sy glidelås i et skråskåret skjørt er derimot en stor utfordring. Selv om ejg fulgte en strålende tutorial på www.afashionablestitch.com, ble det rynkete og rart, og jeg gjorde glidelåsåpningen kortere og kortere. Fortsatt buklet det seg, men sannelig gikk det seg ikke til med litt bruk. Skjørtet er superkomfortabelt, og selv om det har såpass med stretch at det har videt seg litt mye ut, faller det ikke av. Fremskritt!

Neste post på programmet var å lage skjørt av en meter nydelig ull jeg har arvet fra en venninnes bestemor. Det har ligget og ventet i flere år, det er akkurat så lite at jeg ikke kan bruke hvilket som helst mønster, og selv om det har skreket "skjørt!" har jeg ikke klart å bestemme meg for hvordan før nå.
Det var for liten til å skråskjære, og egentlig for snaut til å snu mønsteret på retten -- et sjansespill i og med at skråskårne stoffer har mye mer stretch i seg. Jeg tok sjansen likevel, og tenkte at om det ikke fungerte, var jeg i hvert fall ferdig med å tenke på stoffet.
Det er så deilig å sy i ull! Og det ble ordentlig fint. Men det er jo ikke helt heldig å bruke akkurat samme mønster til et rettskårent skjørt uten stretch som til et skråskåret et med lycra i. Det må jeg si.

Ikke bare blir bevegelsesfriheten adskillig mindre. Skjørtet blir i det hele tatt mindre, og jeg må innrømme at jeg ikke får glidelåsen bak helt komfortabelt opp. Men den sitter fantastisk pent, denne skjørtemodellen, den lager ikke valker selv om den er stram over magen, det har en markert midje som kan skyves litt opp og ned, og faller pent og smalt nedover uten overdrevet utsrkåning.
Jeg digger det!
Genseren jeg også har sydd selv blir bare deiligere med brukt.
Og jeg må bare se det i øynene, det er grunnleggende, enkle plagg jeg bruker hele tiden.

Swinging London og tvillingnålens gleder

2011-09-13T12:02:00.004+02:00

Til tross for katastrofal svikt i dømmekraften da det gjaldt mitt forrige forsøk på en rett-opp-og-ned hylsterkjole, ga jeg ikke helt opp. Det måtte da finnes et slikt kjolemønster for meg. Det ante meg at løsningen lå i en som var sydd i ett langt stykke, med innsnitt på langs.
Tilfeldighetene ville at jeg fant akkurat det mønsteret uten å lete, i en hobbybutikk i England på ferien min. New Look 6643 heter det, og billig var det også. Kladdeforsøket med et hvitblomstrete linstoff var ikke helt heldig. Men jeg tok sjansen - og ble belønnet.
Jeg orket ikke gjøre hele puppetilpasningen på korrekt vis; derfor skar jeg ut deler av mønsteret i den størrelsen som ga meg nok centimeter akkurat der, for så legge til centimetrene jeg ikke la til i ryggen i forstykket. Følger du med? Neppe.
Uansett: Suksess.

Kjolen er sydd i marineblå babycord fra Stoff og Stil, og sirklene er applikert på. Jeg har omsider oppdaget tvillingnålens gleder, og nyter også synet av hvor pene faldestikningene blir med tvillingnål fremfor én nål.
Mens vi er inne på nåler, er min erfaring at den tynne babycorden trives best når jeg bruker ekstra skarpe microtexnåler; da blir det ikke stygge nålehull i stoffet.

Kjolen er riktignok mer Swinging London enn Mad Men, men det er fullt mulig at jeg passer bedre i Swinging London enn på Madison Avenue.
Jeg tror dette blir en av høstens favoritter.

Genseren inni kjolen har jeg også sydd, i viscosejersey og med mønster fra Symagasinet. Litt mer slaskete i halsen enn jeg hadde sett for meg, men den får duge til jeg lykkes bedre.
Støvler fra Moma.

Høstgarderobe

2011-09-12T20:45:00.002+02:00

Det er lenge siden jeg har blitt så begeistret for sesongens mote som i høst. Fargene, snittene, stemningen: Helt min greie.
Jeg er full av ideer og inspirasjon, og har en bunke stoffer som allerede er i god gang med å bli store deler av høstens garderobe. Forhåpentligvis blir det mye fint å se på her inne i ukene fremover.

Billig, billig

2011-09-11T10:48:00.002+02:00

Å sy dypt originale, unike ting er gøy, det. Men ofte er det grunnplaggene som gir meg størst hodebry i butikker. Det perfekte svarte skjørtet, for eksempel, som skal erstatte det forrige utslitte perfekte svarte skjørtet. Når jeg trenger det, er det ikke alltid lett å finne.
I sommer så jeg et nydelig ullskjørt hos Hobbs. Det var ganske dyrt (1200 kroner), og så ut til å stoppe på en størrelse for lite for meg. Men snittet var enkelt. Det var det jeg hadde i tankene da jeg bestilte 3,5 yds tropisk ullcrèpe fra Fabric.com.
Skjørtet er et halvsirkelskjørt, sydd sammen av to kvartsirkler og med en bred, høy linning, og foret med et ganske tungt acetatfor. Jeg liker hvordan det faller mykt ned fra den brede linningen, og hvordan linningen glatter ut magen og nesten gir meg en midje.
Og aller best? Prisen: med for, vlieselin og glidelås, tror jeg vi snakker 400 kroner.

I tillegg var det stoff igjen til ett svart skjørt til: Nok et Study Hall skirt med mønster fra Anna Maria Horner. Men halvsirkelskjørtet er høstens fabelaktige midilengde, er det også greit å ha et hverdagsskjørt som flasher de lange leggene. Jeg ser jeg burde ha strøket det litt før jeg tok bilder, og jeg sliter også med å få linningen til å holde seg nede, så jeg må nok trå til med en søm til. Jeg har også gjort noe som ikke sto i oppskriften: Feste sømrommet mellom hovedskjørtet og nederkanten opp med en stikning.
Oppsummering: To hverdagsfavoritter til drøye 500 kroner istedenfor et ferdigkjøpt skjørt til 1200 = penger spart.
Dessuten var jeg i London nettopp og prøvde inspirasjonsskjørtet på. Mitt eget er både mer behagelig og sitter bedre.

Sewing orginal one-offs are fun. But just as often it's the perfect basics that elude me when I go shopping. The replacement of the perfect black skirt, for example. This summer I saw a gorgeous wool skirt in Hobbs that didn't seem to come in my size and was quite expensive to. The shape was so simple I orderede 3,5 yds tropical wool crepe from Fabric.com and tried my own version of a halv-circle skirt with a wide, smoothing waistband, steadied with interfacing and lined with heavy acetate.
I love the way it falls from the hips, how the waistband smooths my tummy and gives me a resemblance of a waist.
I also love that I spent NOK 400 instead of NOK 1200 on the entire skirt --and that I tried the original skirt in London last week, only to realise that I prefer my own both in looks and feel.

I also had enough fabric for one more skirt; while the half-circle skirt is this seasaon's lovely midilength, it's good to have an shorter one to flash the lovely legs with. This is a repeat of Anna Maria Horner's Study Hall Skirt, and while I should have ironed it before taking the picture, and the facing needs another seam to stay in place, I am quite pleased with this to.

As well as the math: 2 skirts for NOK 550 instead of one skirt at NOK 1200 = Money saved.

What's Up, Cupcake?

2011-09-04T11:30:00.004+02:00

Min venninne hater kaker. Baking generelt, og cupcakes spesielt. Men jammen har hun ikke havnet i muffinshelvete, med to skolebarn og nabomødre med høy bakefaktor. Det gjelder å tute med de ulver som er ute. I kombinert innflyttingsgave og 40-årspresang kunne jeg ikke dy meg: Jeg pakket inn en cupcake-bakebok og dette forkleet i en ekstragave. Forklemønsteret er fra Heather Ross' Weekend Sewing, det er så elegant og enkelt; stoffet et Amy Butler -stoff. Slit'an!

My friend hates cakes. Baking them in general, and cupcakes in particular. But sure enough, with two schoolkids and neighborhood moms with sharply honed baking skills, she is now firmly ensconced in muffin hell. If you can't beat them, join them. As a combined housewarming and birthday gift I couldn't resist wrapping a book filled with cupcake recipes with this apron. Pattern is from Heather Ross' Weekend Sewing -- so elegant and simple. Fabric: Old Amy Butler. Enjoy!

Så galt kan det gå

2011-08-14T11:47:00.003+02:00

Jeg har vært i sterk tvil om jeg i det hele tatt skulle vise frem denne kjolen. Den er rett og slett så utrolig lite kledelig. Eller, som min ærlige mor sa, takk og pris: Den fremhever figuren din - på helt feil måte.

Likevel velger jeg å gjøre det, fordi det har vært en interessant erfaring. Jeg kjøpte mønsteret under ifjor høst, og hadde en visjon om å lage en slags Mad Men-aktig kjole. Den er enkel å sy, og selv om jeg egentlig med god grunn var i tvil om jeg kler ermeløse kjoler med ganske høy hals og litt markert midje, hadde jeg et håp om at dersom jeg bare tilpasset mønsteret godt nok så det passet, ville det bli fint.
Ettersom vinteren og våren gikk, ville jeg heller ha en lett og rosa tusle rundt og være avslappet glamorøs på ferie-kjole.

Så skred jeg til verket. Jeg gjorde min første offisielle full-bust-alteration. Riktignok ikke helt korrekt, viste det seg ved nærmere lesning, men altså. Kjolen passer. Den sitter faktisk som et skudd. Ingen bh-stropper synlige, ingen trekking over ryggen, ikkenoe for-store-ermehull-som viser bh-en. Den er superkomfortabel.

Siden bildet ble tatt har jeg også fikset opp i den slarkete halslinningen med noen innsnitt, og sydd et bredt belte som markerer det snevet av midje jeg har litt bedre.

Problemet er at til tross for at den passer, er fullstendig ukledelig. Det eneste som kommer til sin rett her, er beina, og de har jo ikke kjole på seg.

Jeg har likevel brukt den et par ganger. Med en lang, ermeløs jakke, fungerer den fint.

Og jeg tar erfaringen med meg: Selv med tilpasning, blir det ikke alltid fint på. Jeg kler ikke alt, bare det passer.

I've been in doubt whether I should even bother to blog this dress. It really looks very very bad on. Or, as my mother said, when I asked her honest opinion: It accentuates your figure - in all the wrong ways.

I still do, because it's been an interesting experience. I bought the pattern (butterick 5314) last fall, with a vision of making a Mad Men'esque wool shift. As the winter and spring progressed, I started dreaming of a bright and happy vacation-spirited shift dress and got some gorgeous eyelet cotton from Retronana.

Of course I knew that sleeveless shifts with high necklines are not my best look. But I thought if I only adjusted the pattern to really fit me, it would work.

Which it didn't.

I did my first real FBA (except upon closer reading, I realized I should have done a Y incision). I tweaked and darted and muslined and sewed.

And it fits. It really does. No bra straps. No gaping armholes. No stretching across the back due to not enough room for the boobs. It's really comfortable.

But it looks really bad.

Since the pictures were taken, I've sewn a couple of darts into the neckline to make it lie better against my skin, as well as a cool, wide belt that accentuates whatever resemblance I have to a waist.

Still, no hit, I promise. I've been able to save it with a long, sleeveless cardigan from Boden, but I mainly have to chalk this up as a new experience: Just because it fits, doesn't mean it looks good.

Garantert granny-chic

2011-06-25T22:19:00.005+02:00

Det er så gøy, med litt skamløs imitasjon. Særlig fordi det jeg trodde jeg imiterte for mitt indre øye, ved nærmere øyesyn ikke er akkurat så fint som jeg trodde det var, og at min versjon i mine øyne er mer mitt ideal.
Inspirasjonen denne gangen er den fabelaktige Dottie Angel (http://www.dottieangel.blogspot.com/). Jeg er helt forelsket i stilen hennes, men hverken kan eller vil etterape den til minste detalj. Hun har et fantastisk blikk for blekede, grumsete farger, foreldreløse skatter og nyskapning av bestemorsfiller.
Da hun nylig hadde sydd seg en sommerveske, følte jeg plutselig at jeg også måtte ha en. Nesten helt og akkurat lik.
Jeg gravde meg gjennom stoffbunkene, og fant omsider noe som kunne oppfylle min visjon. Litt nytt: Amy Butler og Denyse Schmidt. Noen biter av amerikansk vintagesengetøy som egentlig skulle bli en quilt, og som ble til en mengde andre ting isteden. Enda noen gamle biter av en psykedelisk retrostoffprøveskatt min venninne Solveig kom trekkende med. En gammel lingardin fra Ikea. Og så, kronen på verket, et par blondebrikker som jeg ikke lenger er 100 prosent sikker på hvor kommer fra, om det er Fiffi, Alethe eller fandens oldemor via loppemarked som opprinnelig eide dem. Uansett har de fått nytt liv i min sommerveske.

A bit of shameless imitation can be so much fun. In this case, the indominable Dottie Angel (www.dottieangel.blogspot.com). Part of the fun is the fact that while I imagine I am completely copycatting someone else's style and vision, the end result is still quite different from what I tried to imitate.
Dottie Angel has an infallible retro chic style I neither can nor wish to imitate completely. But I fell in love with her summer tote, and wanted to make my own.
After rummaging through my piles of scraps, I came up with the following: A remnant of an old Ikea linen curtain. Some Amy Butler, a piece of Denyse Schmidt. A couple of genuine retro fabric samples from a treasue my friend Solveig dumped on me. Some vintage bed linen originally intended to become a quilt, but was used for several other projects. And of course, a couple of lovely little lace doilies from at least one granny; I just can't remember exactly which ones.

Anna Maria Horners Study Hall Skirt

2011-06-19T08:16:00.002+02:00

Jeg gjør virkelig mitt beste for å bli en seriøs sydame for tiden. Jo mer jeg syr og lærer om passform, jo mer innser jeg hvor dårlig ferdigkjøpte klær egentlig passer figuren min. Når de passer ett sted, er de for store et annet; når de passer et annet sted, er de for små et tredje.

Men det er sannelig ikke lett å få hjemmesydde klær til å passe helt heller. Igjen og igjen og igjen, ser jeg ut til å fullstendig overvurdere mitt eget midjemål. Jeg legger ut og legger ut, og syr inn og syr inn. Likevel ender de fleste skjørtene mine med å falle ned når jeg går.

Det sagt, dette skjørtet er det som sitter best til nå. Det kunne vært hakket trangere rundt livet, men holder seg i hvert fall oppe.

Mønsteret er fra Anna Maria Horner og er utrolig enkelt å sy. Ingen kompliserte sømmer eller teknikker, og enkle instruksjoner. Jeg tok utgangspunkteet i hoftemålet mitt og sydde en L, som jeg skrånet ut til XL rundt livet. Dette er egentlig en prøveversjon, som jeg vilje valgte stoffer som var bra nok til å bruke hvis skjørtet fungerte: En rest rød babycord fra Stoff og Stil og et retro bomullsstoff jeg har kjøpt av en venninne. Litt grelt, litt morsomt.

Jeg synes det ferdige resultatet gjør meg litt firkantet, men det finnes jo måter å kle seg rundt det problemet. Og jeg liker svingen i foldene.

The more I learn about garment sewing and fitting, the more I realize RTW does not fit my body at all. When a piece of clothing is large enough in one place, it's way too large in another: when it fits in another place, it's way too tight in a third place.

But fitting home-made clothes aren't easy either. I continually seem to overestimate my waist circumference, measure tape be damned. I increase and increase and increase, only to take in, take in, take in at the finished result. Still, almost all my skirts end up slipping off me when I walk or run.

That said, this seems to be the best fitting skirt I've made so far. It could still be a little tighter around the waist, but at least it stays up.

The pattern is Anna Maria Horner and is incredibly easy to sew up. No complicated techniques at all. I started out with a L which corresponded perfectly with my hips, then graded oout to an XL at the waist. This is a deliberately wearable muslin: I used a big scrap of narrow-wale corduroy from Stoff & Stil as well as a quilting weight retro cotton for the insets and bottom border.

The shape does seem to accentuate my somewhat boxy torso, but there are saratorial ways to skirt that issue, and I do think I'll wear this and possibly make another in a less bright version later. I love the swishyness in the pleats.

Enhjørning!

2011-06-02T22:32:00.003+02:00

Jeg tror aldri jeg blogget denne kjolen da jeg sydde den ifjor. Jeg husker ikke om Ls snakk om "ENørninger" gjorde at jeg bestilte stoffet, eller om det var min evige fascinasjon for Heather Ross's stoffer som bragte den i hus; uansett, dette er Ls Enhjørningskjole. Mønsteret er, som det så ofte er blitt siden, fra samme Ross.
Ett år senere har hj-lyden fått plass i enhjørningens navn, og kjolen er like stas.

I don't think I ever blogged this dress when I sewed it up last year. L loved her orange "Dog Dress" so much that when she started talking about "Uniorns" -- I ordered the lovely Heather Ross unicorn-fabric. The pattern is, fittingly enough, Ross' Flower Girl Dress - my go-to pattern for L's dresses these days. They look great, and comply with all her requirements for a usable dress.
One year later, the "c" in "unicorn" has found its place, and the dress is still in use.

I boks

2011-05-30T22:07:00.002+02:00

I julenummeret av Marie Claire Idées hadde redaksjonen satt sammen noen helt vidunderlige små hobbygavebokser som jge falt helt for. Men det ble vår før jeg hadde anledning til å gjøre noe med saken. Samtidig drev jeg storopprydning og fant mange skoesker jeg kunne kvitte meg med. En av dem fikk nytt liv istedenfor å havne i resirkuleringskverna.
Væpnet med tekstillim og søte fat quarters fra Stoff og Stil, klippen og limte jeg stoff fast på utsiden av både eske og lokk. Det finnes med korrekte måter å gjøre det på, har jeg oppdaget siden, men det holdt så vidt mål.
Jeg ville at boksene skulle være like fine inni, og hentet frem en pakke scrapbookpapir fra Amy Butler. Scrapbooking driver jeg ikke med, men en kvinne trenger alltid litt fint papir i bakhånd. Det er nesten like bra som stoff. Til slutt limte jeg litt blonde langs kanten på lokket, og fylte den med garn i matchende farger. Voila, en gave til en ihuga strikker.

Vogue 1027 -- take two

2011-05-22T20:18:00.005+02:00

Siden jeg sydde den svarte kjolen min for tre uker siden, har jeg bodd i den, akkurat som jeg håpet. Naturligvis skryter jeg uhemmet av at jeg har sydd den selv, men i de få tilfellene jeg glemmer å gjøre det, får jeg faktisk komplimenter som "typisk deg," og "så fin og klassisk."
Naturligvis måtte jeg ha en til. Minst. Jeg begynte med en rød. Og har lært diverse ting, noe som gjør at jeg noterer meg denne som et brukbart læringsforsøk mer enn en drømmekjole.

Det finnes nemlig viscosejersey og viscosejersey. Denne, kjøpt for en slikk og en ingenting på http://www.fabric.com/, er betydelig tynnere, lettere og mindre stretchy enn den deilige fra Stoff og Stil.
Det gjorde at den var en god del vanskeligere å sy pent i, og at sluttresultatet, til tross for at det er klippet etter nøyaktig samme mønster, er bittelitt trangere enn jeg skulle ønske, der den svarte nesten er litt stor.

Andre erfaringer er følgende:

1. Når man overlocker en innoverkurve, sørg for guds skyld å følge godt med, så jeg ikke kutter inn i stoffet som faktisk skal være igjen på kjolen. Heldigvis kunne jeg folde hullet inn i halslinningen, så liten reell skade skjedd.

2. Å sy med tvillingnål er både lettere og vanskeligere enn jeg trodde, og ekstra utfordrende i så tynt stoff som dette, da stoffet, hvis jeg ikke passet på, buklet seg mellom nålene. Samtidig sparte tvillingnålsyingen en masse tid, siden jeg slapp å sy en del stikninger to ganger.

3. Beltet er penest hvis man syr de endene som skal knytes og henge ned sammen dobbelt, fremfor å bare falde dem slik mønsteret sier.

4. Når skjørtet skal syes sammen med toppen og beltet, hold skjørtet i det øverste laget, men pass godt på at ikke noen av lagene under krøller seg. Da jeg sto opp i dag, oppdaget jeg en dobbeltsying som heldigvis var lett å sprette opp og reparere.

5. Skjørt som er skråklippet skal henge minst et døgn før de faldes nederst. Det glemte jeg, men siden jeg brukte rullefald, har jeg bestemt meg for at det er helt greit.

6. Rullefald i tynt stoff blir fantastisk fint. Å sy det langs en utoverkurve er easy peasy hvis jeg holder øyet på nålen fremfor kniven, så jeg forsikrer meg om at nålen hele tiden har stoff å sy i.

Som sagt, denne versjonen har mangler. Men med tanke på at kostnaden var 200 kroner (inkl. porto!) og tilsammen 4,5 timer av min dyrebare tid, hvorav en halvtime foregikk på gangen mens jeg ventet på at L skulle sovne, har jeg gjort mer dyrkjøpte erfaringer, og mislykte klesinvesteringer.

Nå vet jeg enda mer om hva som kan gå galt neste gang jeg tar frem mønsteret.

Since finishing my not so liittle black dress three weeks ago, I've lived in it. Just like I hoped. I brag shamelessly about it, but even in the rare instances I forget to mention I made it myself, I get compliments like "Just your style" and "pretty and classic."
Of course I had to make another. At least one. I started with a red one. And learned several lessons - enough to write this dress down as more of an experiment than a dream dress -- though I've happily used it too.

Lessons learned:
1) All rayon knits are not the same. This one, from http://www.fabric.com/, is thinner, flimsier and less stretchy than the luxurious rayon jersey from Stoff & Stil. It's much more challenging to cut into and sew nicely -- and the end result is almost a little too short across the bust.

2) When overlocking around a sharp inward curve, be attentive, for goodness' sake, so you don't cut into the fabric where you shouldn't. Luckily I was able to hide the hole in the hem along the neckline. On the other hand, and somewhat counter to the preceeding advice: When overlocking along a curve, keep your eyes on the needle, not the knife. Worked like a charm on the actual hem.

3) Sewing with a twin needle is both easier and harder than sewing two rows of topstitching. The distance between the seams will be more even, but it's a challenge to keep the fabric between the two seams from buckling up.

4) The belt will look best if the wide tie ends are actually folded double lenthwise and sewn together.

5) Skirts cut on the bias are supposed to hang for at least a day before hemming. I forgot and disregarded this completely, but it seems to have worked out ok.

All in all, not perfect. But considering the total cost of the dress was around $35 and 4,5 hours of my precious time (including 30 minutes of hand basting while waiting for my daughter to fall asleep), I would have to say I've had more unsuccesful adventures in both sewing and shopping. Though it's not perfect, I've had lots of retail wear with a worse fit.

Selvsydd 17.mai

2011-05-15T20:51:00.004+02:00

I år stiller jeg i selvsydd 17. maiantrekk. Det var egentlig ikke planlagt. Men plutselig falt ideene sammen og timingen var der, og da var det fint å ha en deadline.
Stoffet til skjørtet har ligget her i et år.
I mange år har jeg bodd i noen helt enkle, rett opp og ned skjørt med splitt i siden i litt stretchy stoff fra Vero Moda. Vi snakker om at det første ble mitt før årtusenskiftet. Men det var bare å innse at de etterhvert var blitt utslitt, for små eller ødelagt, så jeg kjøpte et stykke stretchtwill på Stoff og Stil for å se hva jeg kunne få til.
Da jeg endelig kom så langt som å sy idet, var "mønsterskjørtet" sporløst borte. Men det var enkelt likevel:
Jeg brukte ikke en gang målebånd, jeg draperte bare stoffet rundt hoftene for å se hvor vidt det trengte å være før jeg sydde en tube med glidelås i den ene enden og en splitt i den andre. For en gangs skyld innså jeg at når det gjelder glidelås er det bare "The Hard Way or No Way," og tråklet. Det ble perfekt!
Deretter målte jeg på øyemål hvor jeg trengte innsnitt i midjen, både foran og bak. Jeg tok ikke nok første gang, så jeg måtte til pers med to ekstra foran før det satt pent. Deretter sydde jeg på en "linning" i samme stoff som jeg vrengte til baksiden og sydde fast med en stikning for stabilitet. Voila! De har stretch twill i både brunt og svart også på Stoff og Stil, for å si det sånn.

Egentlig skulle den knallrød babycorden bli en kjole a la Sew Serendipitykjolen min, kantet med det nydelige Libertystoffet. Men når jeg nå en gang hadde dette hvite skjørtet, og alltid er i manko på fine overdeler, kortet jeg den ned til en tunika etter samme mønster.
Siden forrige forsøk så fint ut forfra, men strakk seg over korsryggen bak, og jeg også syntes den strakk litt foran på overdelen, la jeg til et par cm i bryststykket foran, samt ganske mange cm i underdelen. For mange, viste det seg, og jeg har allerede snippet noe bort før jeg sydde. Den ville antagelig sett litt bedre ut foran om jeg hadde tatt enda litt mer, men min mann, kleskonsulent i nøden, sa med rette at om jeg gjorde det, risikerte jeg å få tverrstrekking bak. Og bak sitter den jo helt perfekt nå:

Alt i alt, er jeg vel ikke helt overbevist om at dette er mitt ideelle mønster. Jeg får det til å passe ganske godt, men for mye rysjer, puffermer og ikke minst raglanskårne ermer, er ikke det aller mest kledelige til meg: Det understreker at jeg er stor oppe og smalere nede.

Men sømmessig er dette noe av det fineste jeg har sydd; jeg er utrolig stolt av finishen og sømmene generelt. Til og med den usynlige glidelåsen i siden på tunikaen satt pent på første forsøk. Metode: Stryk tennene vekk fra glidelåsen, nål fast, bruk usynlig glidelåsfot og sy med glidelåsen øverst.

Prikken over i-en er likevel blomsten på skjørtet, synes jeg; en idé jeg fikk ettersom prosjektet skred frem og jeg tenkte på at dette kunne bli et sett. Den blafrer litt, men holder mål.

God 17. mai!

Husligheter

2011-05-07T21:47:00.002+02:00

Det var så gøy med forklærne i Freshcut-stoffene at jeg ble helt inspirert. I tillegg til forkleet, fikk bursdagsbarnet derfor fire servietter, og et kjøkkenhåndkle i antikk lin med Freshcut-bord og kroklissekant.

Flaut eller bra?

2011-05-07T21:37:00.004+02:00

Er det flaut eller bra å lage en gave man synes er så fin at man ikke har lyst til å gi den bort?

En venninne av meg ønsket seg et forkle i sommerlige farger. Jeg hadde noen meter Heather Bailey-stoffer som hadde ligget altfor lenge, og som var perfekte til et lite, romantisk retro-forkle. Brukte forklemønster fra Weekend Sewing, og boltret meg med litt kroklisser og pomponger.

Det eneste problemet var at jeg ble så forelsket i min egen kreasjon at jeg helst ville beholde det. Heldigvis hadde jeg akkurat mer stoff igjen til et nesten identisk forkle, om enn ikke flere matchende pomponger. Det siste ble igjen på kjøkkenet mitt, mens det første nå er hos sin tilsiktede eier.

Den lille sorte

2011-04-30T20:58:00.002+02:00

Den lille sorte. Den perfekte kjolen. Den myke, men likevel elegante kjolen, som alltid er god å ha på og som alltid ser bra ut, enten det er på jobb, café, ferie eller fest.
Jeg hadde sluppet opp for dem. De jeg hadde var utslitt, uformelige, for små her, men for store der. Og alt butikkene hadde var forbanna marineblått denne sesongen.

Det tar tid å sy, men det tar jammen tid å finne en perfekt kjole i butikken også.

Men Houston, we have a dress!

Svaret på alle mine svart-kjole-drømmer ligger i Vogue 1027. 160 kroner. Tre meter svart viscosejersey til 270 kroner. En god fridag.

Å klippe til, og ikke minst tenke ut hvordan jeg skulle løse bysteproblemet tok nesten like lang tid som selve syingen. Den var unnagjort på drøye tre timer.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å være ordentlig skikkelig og endelig finne ut hvordan jeg gjør en såkalt Full Bust Alteration -- en endring av mønsteret som tar høyde for romslig byste uten å forstørre alt.
Men jeg ble helt svimmel av alle mønsterbitene som skulle klippes og strekkes og flyttes hit og dit og ga opp. Isteden tegnet jeg et ekstra forstykke som jeg la over det andre litt paralellfoskjøvet og tegnet på den måten inn en ekstra fold og ga forstykket litt ekstra lengde. Det funket som snus, og det er lenge siden jeg har hatt en liten, svart kjole som har sittet så perfekt. Om noen gang.

Heldigvis behøver det ikke bli like lenge til neste gang. For denne blir det fler av!

Oppgradering

2011-04-30T10:38:00.003+02:00

I månedsvis tenkte, tvilte og samlet jeg stoff til å oppgradere putehaugen i spisestuens vinduskarm til en spennende kombinasjon av orange og aqua. Så fikk jeg se et bilde av noen isfargede pastellputer og innså at det var det som var det rette i spisestuen vår akkurat nå. Med lerret fra Stoff og Stil var det ikke akkurat en enorm økonomisk investering. Ganske kjapt gikk det også, når man har taggesaks til applikasjonene. Sirkeltemaet var et innfall, og selv om blomsterputen kanskje er i overdådigste laget, klarte jeg ikke la være.

Jeg lovet deg aldri en rosenhage

2011-04-28T21:32:00.003+02:00

Alison på Cluck Cluck Sew we min nye bloggheltinne. I løpet av få dager har jeg fått svaret på hvordan man lager to ting jeg har ant var superenkelt, men ikke visst hvordan. Denne gangen er det blomsterputer. Eller sånne lagvise blomster. Det tar litt tid, men er superenkelt. Og med taggesaks kan man bruke hva det skal være av stoff.

Huslige dyder

2011-04-28T21:22:00.002+02:00

Altså. Jeg har vært ordentlig husmoderlig i det siste. Jeg har ryddet og ryddet og kastet og kastet. Men noen ting er vanskeligere å kaste enn andre. Et en gang supereksklusivt dobbeltdynetrekk i den fineste egyptiske bomull, for eksempel. Det var for slitt i kantene til å brukes som respektabelt dynetrekk lenger. Men det var fortsatt altfor mye godt stoff igjen i det til å gi opp alt håp.
Samtidig hadde min utrensking av skapene avslørt en mangel på anstendige putetrekk.
Eureka!
Jeg fikk fem rause trekk ut av det, to helt hvite før jeg kom på hva slags morsomme ting jeg kunne finne på med noen jelly roll-striper av retrosengetøyinspirert stoff fra Urban Chiks.
Dream on, heter stoffene, og jeg gleder meg til å drømme på dem.

Be Square

2011-04-28T21:13:00.002+02:00

Jeg hadde bare én rund pute. Alle de andre var firkantet. Men det går vel an å forsøke bloggeputer med firkanpute også? Litt fortere gikk det dessuten. Men nå er det nok spraggel der ute. Nå trenger jeg en ensfarget pute eller to.

Sørgekåpe

2011-04-28T21:05:00.002+02:00

Det var mange år siden sist, jeg hadde mistet oversikten over når vi sist hørte noe fra hverandre. En gang på 90-tallet, et sted mellom Singapore og New York, Oslo og København, hadde vi mistet kontakten. I mars la jeg Julie til på Facebook, og fant henne midt i sitt livs tragedie.
Det er lite som kan lindre og trøste. Men det er lov å forsøke.
Sy et teppe, sa Kristin, da jeg var syk, ville jeg bare ha noe å holde i.
Jeg gjorde det. Et mykt, melankolsk teppe til å ha over skuldrene i kjølige vårkvelder.
Om ikke annet er det et uttrykk for at noen vennskap varer lenger enn man tror, og kanskje kan være verdt noe når man minst venter noe godt.

Problemløsing

2011-04-25T21:05:00.003+02:00

Plastposer. Enten er vi tomme, eller så har vi så mange at de faller utover hele gulvet. Problemet er at vi ikke har en skuff til overs. Bare en liten nisje, med et altfor lite plastrør til poseoppbevaring nede på gulvet. Vi stapper dem inn og inn og inn, og så faller de ned. Og det ser enda mer kaotisk ut enn det vanligvis er hos oss. En sånn "posepølse" jeg fikk i gave en gang er altfor liten for vårt behov.
Men nå har jeg løst problemet! Istedenfor posepølser med strikk nede og oppe, har jeg laget to poser med løpegang oppe, brettet bunn så posene blir dype, men ikke minst: En lang splitt foran som gjør posene lette å putte inn og ta ut (og inn igjen når jeg oppdager at det er feil type pose.) Problemet i parentes håper jeg også å ha løst nå, ved å sy to poseposer: En til standard matbutikk/søppelkassepose og en til de mindre eller ukurante posene, som er greie til andre ting.
Ah!
Ordnung muss sein.

Blogger's Paradise

2011-04-24T20:48:00.003+02:00

Å, det er slik en klisje med disse runde putene. Enhver blogger med respekt for seg selv har liksom en sånn. Det forhindrer ikke meg fra å ønske meg en. Inne har jeg nok en bittelittegranne mer voksen og sober stil enn de fargerike retrohjemmene i Bolig 1-2-3, men jeg er svak for den, og i sommer gjør jeg terrassen sakte men sikkert om til et bloggparadis, med elleville, fargesprakende vimpler, lykter og puter.

At jeg ikke har hatt en sånn rund pute før, skyldes utelukkende at jeg ikke har vært sikker på hvordan stykkene skal klippes Iforgårs fant jeg en tutorial, MED mønsterbiter til å printe ut i full størrelse, og da var det en enkel sak. Tutorialen finner du på bloggen Cluck Cluck Sew. Hun kaller dem Sprocket pillows.

Merk den urfine knappen i midten, et Etsyfunn. Og stoffene er en herlig bloggekorrekt miks av Liberty, fake retrosengetøy fra Stoff og Stil, ekte retrosengetøy, Amy Butler, AnnaMaria Horner etc.

Det blir sjelden som man har tenkt seg i det virkelige liv, men en av grunnene til at jeg trives så godt ved symaskinen, er at det stadig vekk blir akkurat som man hadde tenkt seg. Noen ganger finere, til og med.

Vaiende vimpler

2011-04-21T22:20:00.002+02:00

The drill: Vennefamilien på besøk. Lunsj, litt champagne (årgangs idag). Pappaer og barn på Lekeland, mammaer lykkelige med gammeldagse kvinnelige dyder: Symaskin og middagslaging.
Jeg hadde naturligvis vært så kløktig at middagslagingen fordret lite krefter og vi kunne vie oss til samlebåndsproduksjon av metervis med vimpler.
Tilsammen rundt 17 meter, skulle jeg tro, hvorav rundt ti av dem nå henger under parasollen på vår terasse og gjør meg særs tilfreds. Jeg har rent ut sagt fått påskero i sinnet nå som jeg har fått en vimpelrekke jeg og.

En stille måned

2011-04-08T20:40:00.002+02:00

Vips, så ble det litt stille igjen. Det ble litt for mye, det er ikke store marginer i livet mitt, et par kvelder med ekte arbeid mer enn vanlig eller litt ekstra sosialt liv kan være nok til å vippe den skjøre balansen litt av pinnen: plutselig hoper det seg opp med klesvask, søvnmangel og en vond skulder.

Og så viser det seg at det jeg trenger, og som jeg må skrape frem tid til, som med en iskremskje i hard iskrem, er noen små rom for meg selv og kreativitet. Jeg trodde jeg ikke burde sy, men satte meg ned en kveld bare for å forsøke, og oppdaget at litt etter litt slapp hodepinen som har fulgt meg et par uker taket. Armen ble litt bedre også, av det meditative i å sette stofflapper sammen med hverandre, følge sømmene og skape noe. Her er et prosjekt på gang, ikke ferdig, men snart blir det det. Er det lov å si at jeg synes det er veldig vakkert?

Adjø solidaritet/Du grønne, glitrende fe goddag

2011-03-05T20:22:00.002+01:00

Sorry, Sophie. Så langt rakk solidariteten. Forbi Nille. Helt til Hamley's. Hva skal man gjøre, da, når veggen er full av fekostymer, men ikke en eneste av dem er grønne?

Da må man til Brugata. Hvor de, takk og pris, ikke bare har tyll i alle nyanser. De har til og med glitrende tyll i alle nyanser. Og hvor man kan gå ut med fire meter tyll og en halvmeter antagelig sterkt brannfarlig polyester for 120 kroner. Utgiftsmessig var det i alle fall en god deal. Et par timers syinnsats etterlot glitter over hele meg, alle symaskinene og resten av huset, men pytt, pytt. Man må holde husets feer fornøyde. De kan jo bli litt umulige ellers, har jeg hørt.

Man skal ikke spøke med feer. Spesielt ikke de grønne.

Jeg ser lyst på det. Om noen år får hun sikkert en hang til absint.

Another Flower Girl Dress

2011-02-27T21:33:00.006+01:00

See, Kristin, I'll try English and get a thousand hits and become world famous.

I'm telling you, Weekend Sewing is my favorite sewing book. And the flower girl dresses are addictive. So simple, so pretty, so quintessentially little girl dressy. With my new serger, I can even whip up one in a little more than an hour.

Sewing this dress was a little bittersweet, though. It did feel as if cutting up the fabric was the final end of a dream and hope; not my own, but my hopes and wishes for someone else.

For the longest time, I saved this Amy Butler Lotus fabric for a friend of mine who was trying for a baby. It was meant to become the outer fabric of a diaper bag for her, a thoughtful, hopeful baby shower gift.

But the baby never came, and she finally put her dreams and plans for motherhood to rest last year. It was time for me to move on, too.

Now its the new favorite dress of my own, very much alive 4-year-old.

Sjøhesten i våre hjerter

2011-02-20T22:26:00.004+01:00

Det kom nesten til håndgemeng mellom Lille Lu og meg over Heather Ross' sjøheststoff fra Mendocinokolleksjonen da jeg skulle sy sengeteppe til dobbeltsengen ifjor vår. Heldigvis klarte jeg å spore opp en meter til, på selg til og med tror jeg, og under løfte av at hun SKULLE få en sjøhestkjole, fikk jeg allernådigst klippe opp den forrige meteren.
Dette stoffstykket har altså ligget i sybunkene siden ifjor sommer, og nå er det blitt til en kjole. Jeg har brukt Heather Ross' Flower girl dress-mønsteret igjen, det er enkelt og fanger essensen av småpikekjole. Jeg forsøkte meg uten glidelås denne gangen, men det var ikke Lu fornøyd med, så den måtte klippes opp bak for å installere en. FINNES det en enkel måte å sy glidelås på som ikkeinnebærer håndtråkling? Jeg tror ikke lenger det. Og jeg innser at det går fortere å håndtråkle enn å plukke opp igjen sømmer.
Og det som virkelig går fortere, og blir penere, er bruk av overlockmaskinen der det lar seg gjøre. Ah!

Hmmmm

2011-02-13T20:28:00.003+01:00

Putene i spisestuekarnappet begynner å bli slitt og falmet. Dessuten...vel, de skjærer ikke helt i fargen, men jeg har drømt noen måneder nå om orange som aksentfrage til de lyseblå veggene. Spørsmålet er om det duger. Og ikke minst om stoffene jeg har duger? Passer de godt nok sammen, burde jeg heller hatt mange like puter, eller tenke helt annerledes?

Matchematche

2011-02-13T20:23:00.002+01:00

Av småbitene som blir igjen etter kjøkkenhåndklene, kan man jo lage grytelapper! To lag stoff, med quiltevatt i mellom, noen rette sømmer og et skråbånd i lin rundt kanten -- tada! Isolerer ganske godt mot varme gjør den også, skjønt hvis man virkelig er pysete, kan man sikre seg med to lag vatt.

Sew Serendipity Dress

2011-02-09T20:51:00.003+01:00

Min nyeste kjole. Sydd i et billig, men elegant stoff fra Frankrikes svar på Stoff og Stil. 30 kroner meteren, litt stretchy. Mønster fra Sew Serendipity. Prøvde først i et gammelt dynetrekk og la til litt både her og der siden målskjemaet sa jeg sprengte en XXL. Resultat: Som så ofte ellers: Telt. Neste forsøk var med en L. Jeg burde nok holdt meg til en XL, for jeg drar mer rundt midjen enn helt godt er i denne kjolen, det synes bak. Men dog. Den kan brukes. Også etter at jeg, av alle mulige ting klarte dette:

Jeg hadde prøvd den, sagt meg noenlunde fornøyd, og dradd glidelåsen sånn halvveis ned. På vei inn på soverommet hang jeg meg fast i dørhåndtaket og....revnet stoffet på to steder. Heldigvis ble lappingen nokså diskret. Og til den prisen, er det jo en prøvekjole egentlig.

Jeg tror nok kanskje det blir fler varianter av denne.

På måfå

2011-02-09T20:31:00.003+01:00

Jeg vil bare si, at jeg utviste ekstrem selvdisplin på mitt siste besøk hos Stoff og Stil. Aldri har de hatt flere fine stoffer, og aldri har jeg hatt SÅ lyst til å bare lesse vognen full. Men gjorde jeg det?

Utrolig nok IKKE. Jeg har jo et nyttårsforsett. Dessuten hadde jeg først og fremst en kjole å sy denne helgen, men ingen vil vel laste meg for å raske med meg noen skarve fat quarters med gladstoff for å ha noe som bare var moro og fargerikt å leke med til kvelden, vel?

Jeg rev striper og overlocket dem sammen på måfå, uten egentlig å vite hva det skulle bli av denne usannsynlig lekre kombinasjonen av Libertystoff, Stoff og Stil og litt Anna Maria Horner.

Sy en av de fine clutchveskene, da vel? foreslo Charlotte, og sånn ble det. Jeg vet ikke hva jeg skal bruke den til, men jeg blir glad bare av å se på den.

Retro kjøkken

2011-02-09T20:24:00.004+01:00

Jeg falt helt for kolleksjonen til Melody Miller, som heter Ruby Star Rising. Passelig Mad Men, passelig retro, og ikke for kokkelimonke. Det måtte bare bli nye kjøkkenhåndklær. Minst.

Sømmelige nyttårsforsetter

2011-01-24T15:52:00.001+01:00

Jeg gikk inn i året med uklare forsetter. Men på sømfronten har jeg et par.
1) Rydde opp etter meg (nesten) hver gang jeg syr.
2) Bruke opp noen av de store stoffene mine for å gi plass til overlockmaskinen der den faktisk skal ha plass.
3) Bruke opp LITT mer stoff før jeg kjøper enda mer. Den er den verste.

Anti-rosa

2011-01-24T15:49:00.003+01:00

"Hvordan kunne du vite at jeg ikke går for helrosa? Alle andre tror jeg gjør det, og jeg ser med skrekk frem til gavene, rosa, rosa, vulgært, fullt av bling og femininitetssymboler jeg ikke liker. jeg har mareritt om at jeg kommer til å legge jenta fra meg på fortauet bare for å komme meg vekk fra alt det rosa," skrev A om fargevalget til Lille Lus navnesøster.

Jeg har kjent A i mer enn 20 år. Jeg tror ennå ikke jeg noen gang har sett henne i nærheten av noe rosa.

Derfor, i Libertystoff, linskråbånd og Børnetøj-mønster, denne.

Kanitler-brødrenes fetter

2011-01-09T20:27:00.003+01:00

For mange år siden strikket svigermor to ullkaniner til sine barnebarn. Med spinnville knappeøyne og bartete snute, bar de en aldri så liten likhet med en viss diktator, og skremte vannet av sine tilsiktede eiere. Enter Lille Lu. Som elsket Kanitlerbrødrene og fikk dem med hjem.
Denne kaninen er sydd fra mønster i loppemarkedsfunnet "Hygge med Håndarbeide." Han ser jammen litt alienaktig ut han her også, men jeg håper den lille gutten som skal få ham vil lære å elske Kanitler-fetteren likevel.
Stoffene er en kombinasjon av Denyse Schmidts nydelige kolleksjon Hope Valley, og noen klassiske Libertystoffer jeg kjøpte på impuls i Paris.

Nyttårsforsett

2011-01-09T20:22:00.002+01:00

Noen prosjekter blir liksom liggende som trafikkorker i sylysten. De er morsomme å begynne på, men så stopper det opp av en eller annen grunn, og fordi det føles feil å ikke fullføre, får jeg dårliig samvittighet av å begynne på noe annet, og så er det igang.

I høst har dette sengeteppet vært bøygen. At jeg ikke satte det sammen igjen med en gang, skyldtes først at jeg ventet på quiltevatt fra USA. Så manglet jeg kantebånd. Og da alt var på plass, manglet jeg åpenbart energi og en stor nok tidsblokk til å sette meg ned og feste lagene sammen og quilte dem. Selv om de knapt nok er quiltet, bare sydd sammen med rettsømmer omtrent så langt fra hverandre vatten kunne bære, er det likevel et så stort prosjekt at jeg mentalt trenger mer enn en liten kveldstime for å gå igang. Liten vits i å feste lagene sammen hvis man ikke får begynt å sy, etc.

Enden på visa var at jeg tok meg en fridag, som delvis måtte brukes på andre ting, men mest dette. Nå skal søster få sengeteppet sitt.

Juleputer

2010-12-23T10:03:00.002+01:00

Ingenting gir sylyst så mye som tidspress på helt andre ting. Da vi plutselig skulle feire jul med et par ekstra, måtte jo de ha gaver også. Jeg sydde sammen en sofapute til hver....for å utsette ryddingen av syrommet noen bare en bitteliten stund til.

Retro julegave

2010-12-23T09:59:00.002+01:00

Jeg har jo dette sengeteppet søsteren min skal få. Men å legge to store stoffstykker sammen og quilte og kante det har liksom fortonet seg som en uoverstigelig oppgave i høst. Som en symbolsk gave sydde jeg derfor en pute i samme stil i all hast som hun fikk til bursdagen i november. Den likte hun og mannen så godt at de ville ha flere. Ikke til sengen, men sofaen. Det skal de få nå. Hovedstoffet er grov lin fra Stoff og Stil, de fargede lappene er en blanding av vintage sengetøy og "nygamle" stoffer fra en rulle med "Dream On" av Urban Chicks. Samt litt gamle blonder herfra og derfra.

Ting jeg lærte i hagen i år

2010-12-22T08:50:00.003+01:00

Hagen og jeg. Et kapitel for seg. Jeg begynte så bra. Slukte blader, planla, luket og plantet, og drømte. Så oppdaget jeg den urgamle sannhet om at Det som kan vokse, vil vokse. Og det som vokser best, er ugress. Resten så ut til å overleve i varierende grad uten min nennsomme pleie. Hagen forfalt totalt igjen, ifølge min mann til det enda verre. I år tok jeg litt fatt på ny.
Her er noen av årets lærdommer.

Det som kan vokse, vil vokse. Men det vokser bedre med litt gjødsel. Rhododendronen vår hadde stått urørt siden vi flyttet inn. Dårlig jordsmonn og sånn. Men nå begy nte den å skrante. En halv pose surjordsgjødsel til den nette utgift av 25 kroner, gjorde underverker. Faktisk såpass store at vi fikk en ny runde blomster i september. Nå lurer jeg på hvordan de struttende knoppene som står og venter vil tåle vinteren.

Georginer er utrolig lite arbeid for utrolig mye blomst. Men man kan ikke vente til uti juni med å så dem hvis man vil ha mer enn to omganger med blomster. De spirer saaaaakte ute, og må forkultiveres for maks glede. Tas inn med en gang frosten kommer også, men det visste jeg fra før. Det blir nye knoller neste år.

Tålmodighet er en dyd. Gi planter lyst og luft, og det som kan vokse, vil igjen vokse. Den hvite ripsbusken jeg fant skranten og gjemt inne i syrinkrattet har sakte og usikkert vokst seg livskraftig igjen, og i sommer kunne vi plukke en halv liter hvit og søt rips fra den. Å plukke rips med en treåring i hagen er en fin ting. Å pynte kaker med dem også er fint.

En sykdom er sjelden en katastrofe. Jeg ønsket meg alltid en rosenhage, og i år fikk jeg omsider på plass tre nye austinrosebusker foran terrassen. Stor skrekk da jeg oppdaget neonoransje rust på en gammel og uinteressant rosebusk i en annen ende av hagen. Jeg gikk til krig mot rusten på bioterror-vis, slepte kvistene på plass gjennom hagen, brant dem på Isi, sprayet som en gal og krysset fingrene for at rusten ikke hadde nådd de NYE plantene.
Men damen på hagesenteret hadde rett: Sykdom rammer de syke og svake. Pass på at rosene er sunne og riktig gjødslet, og det vil gå dem godt her i landet.

Høst

2010-12-22T08:46:00.002+01:00

Bare fordi jeg ikke blogger, betyr det sjelden at symaskinen står helt stille. Selv om kulda og mørket satte sitt preg på meg også da november satte inn for alvor, og jeg satt i sofaen opptil flere kvelder. Dette er en veske jeg sydde som en overraskelsespresang langt tilbake i oktober. Rester av lilla møbelfløyel og et kult retrostoff fra Amy Butler, fra Daisy Chain-serien hennes.

The things we do for love

2010-10-28T21:54:00.003+02:00

Denne sangen har surret og gått i hodet mitt de siste dagene. På grunn av denne kjolen.
- Skal vi lage en kjole med en rev på?
- Ja. En rev, som er på vei til hiet sitt.

Først kjole. Så jakt på rev som egner seg som applikasjon. Lu fikk til og med godkjenne sjablongen, før jeg møysommelig klippet og strøk og sydde den på. Sjekk også hullet i treets røtter.

- Vil du ha den på?
- Mamma. Det er ikke noe hi der.
- Joda. Se der.
- Ok. Men mamma! Reven er for stor. Jeg vil ikke ha den på. Reven må være mindre.

Hun har egentlig litt rett. Ideelt sett skulle reven vært mindre. Men jeg kommer ikke til å ta den av.

- Mamma! Hvis du lager en revunge også, som går foran revemammaen, blir det bra.

Jeg finner en rev i passe størrelse. Gjentar klipp, stryk og sy. Neste morgen.

- Mamma! Revungen ser ut som en voksen rev!
- Javel?
- Og så har ikke revene noen munn! Da kan de ikke spise, og hvis de ikke har munn vil jeg ikke ha den på meg og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Jeg hadde tenkt å gi meg. Men hvis det bare er noen få sting til munn som mangler, så kanskje...?
- Nei, det må være en revepappa der også! Der!
- Det går ikke. Det kommer til å se ut som om han flyr. Det er ikke plass til en revepappa der.
- Da vil jeg ikke ha den på og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Kjolen har altså en revunge mer enn på bildene.
Jeg var på gli når det gjaldt munnene. Men revepappaen veltet den tuen.
Nå gir jeg meg. Det blir hverken munn eller revepappa, og hvis hun fortsatt nekter å gå med den, får jeg vurdere et salg. Den blir ikke billig, selv om glidelåsen er litt ujevn i høyden.

Svart sløyfe

2010-10-28T21:48:00.002+02:00

40-årsdagene kommer som perler på en snor dette året. Og en kjær, gammel venninne innrømmet at hun ønsket seg noe fra LilleLu. Det var et ønske jeg ikke kunne motstå.

Men hva skulle hun få? En veske var et enkelt valg. Jeg visste også raskt at den skulle være rød og svart og fant frem fire stoffer med det samme. Men så var det designen.

Denne damen er særs urban og elegant. Det eneste stedet hun ikke tripper rundt i høye hæler er på seilbåten. Det måtte ikke bli for retro eller husflid eller nusselig for henne.

Jeg grunnet og kladdet kontinuerlig i hodet -- ingenting virket helt riktig. Før ideen om en svart fløyelssløyfe ramlet ned. Da visste jeg akkurat hvordan den måtte bli.

Utsiden er møbelmicrosuede, innsiden et Alexander Henry-stoff, tror jeg. Og sløyfen er av en fløyelsrest fra Stoff og Stil.

Bestillingsverk

2010-09-17T22:12:00.002+02:00

En jeg kjenner via nettverdenen min så den forrige kjolen jeg sydde og ville gjerne ha en til datteren sin. Jeg har ikke tatt bestillinger på en evighet, så det var jo veldig stas å bli spurt, og inspirerende å gå igang. Jeg turde ikke bruke ekte gamle stoffer til noe som skulle selges, så alt her er en kombinasjon av Amy Butler og Stoff og Stil. Samt gamle og nye blonder og bånd hentet både på Stoff og Stil, USA via Etsy og antikkmarkedet i Nantes.
Jeg trodde bare jeg trengte å klippe av trådene som henger ned. Men da jeg hang kjolen opp, så jeg at jeg hadde slurvet med falden, og at det nederste panelet er skjevt. Så det må jeg pirke opp og sy på nytt før den kan sendes avgårde til en frøken på fire år.

Nymalt!

2010-09-17T22:07:00.002+02:00

I realiteten var det 12 år siden en malerkost har fart over vegger, lister og tak hjemme hos oss. Da vi flyttet inn, var det bare noen år siden totalrehabilitering, og vi trengte ikke gjøre noe. Nå var det blitt skjoldete og grått, og på høy tid. Jeg benyttet anledningen til å bytte farge i spisestuen, fra eggehvitt til en 50-talls lyseturkisakvablå, som i hvert fall jeg synes er veldig fin. Ikke minst gir den ekstra glød til alle møblene i teak og kirsebær og hva de nå er laget av, og sammen med det hvite, ser det nesten herskapelig ut.

Bare må ha det!

2010-09-05T22:20:00.004+02:00

Nå skulle jeg lagt ved det første baby/leketeppet jeg sydde for snart fire år siden, det som bare skulle stagge hosten min, men som endte med å vekke sylidenskapen min til live etter mange år i dvale. For jeg har lært så mye, mye, mye siden da. Ikke minst hvor jeg kan få tak i stoffer som får hjertet mitt til å banke så hardt at jeg bare MÅ ha dem og gjøre noe med dem, selv om det -- som i dette tilfellet -- ikke en gang er noe jeg har behov for.
Da jeg fant en Fat Quarter-pakke med alle de syv Far Far Away 2-stoffene i aqua på Etsy, bare måtte jeg ha det.

Og jeg bare måtte sy en babyquilt av det. Ikke fordi jeg venter en baby. Eller fordi jeg en gang er helt sikker på hvem som skal få dette. Men bare fordi. Og fordi en babyquilt er litt mer håndterlig enn de andre store quilteprosjektene jeg har holdt på med.

Det var nok jobb. For selvfølgelig måtte jeg teste ut noen flere quiltesting, og det tar tre ganger så lang tid og fem ganger så mye tråd som vanlig rettsøm, og jeg ville forsøke å sy to sømmer på hver side av stoffskjøtene, noe som doblet antallet sømmer. Men jeg synes det ble veldig fint. Baksiden er i grov, naturfarget lin. Og kantene er som så ofte ellers, av rester fra lappestoffet.

Det rare er at mens jeg sydde, ble det bare tydeligere og tydeligere for meg hvem som må få det. Problemet er at det er en person det ikke er helt naturlig å gi en så forseggjort babygave til. Hva gjør man da?

Det er omtrent 100x130 cm stort, og mellomlaget er et tykt flanellteppe.

Speak my language

2010-08-29T18:21:00.005+02:00

Denne kjolen er ikke bare en kjole. Den er en illustrasjon på hvorfor jeg ikke har lagt karrieren på hylla og satset på søm, og på hvorfor jeg liker så godt å sy.

For et par år siden hadde jeg faktisk muligheten. Jeg kunne sluttet i jobben min, og fått lønn i lange tider. Noen trodde jeg kom til å gripe sjansen. Det gjorde jeg ikke.

En ting er at jeg ikke var mentalt klart til å forlate noe som er en så stor del av min identitet. En annen viktig grunn er naturligvis at enkeltmannsforetak innen søm økonomisk ikke er i nærheten av å konkurrere med økonomien i en ganske godt betalt jobb i det private.

Men den tredje er kanskje den viktigste: Jeg liker å ha en ting som er bare min. Hvor jeg står helt fritt. Til å sy manisk eller til å ta lange opphold. Til å slippe papirarbeid og formalia, men ikke minst forventninger. Til ikke å tenke på hva som selger, eller hva som nødvendigvis er min stil, og på å slippe å være redd for å ta sjanser. Til enhver tid å følge lysten og inspirasjonen, til å teste ut nye ting og ikke være bundet av hva som er "min stil."

Jeg synes sånn ellevill retro er superlekkert. Men det er ikke helt meg, jeg begynner å føle meg litt for gammel for det, at det ville være påtatt å kjøre fullt på. Dessuten har jeg ikke helt følt at jeg har tatt det på kornet, det er nesten som en dialekt jeg ikke har følt at jeg helt behersket og følte meg hjemme i. Men jeg har hatt voldsomt lyst til å forsøke. En av de store inspirasjonskildene der er http://www.smilerynker.blogspot.com.

Og det var hennes fargespill og stofflek jeg hentet frem da jeg endelig fant et stoff på Stoff og Stil som fikk alle mine egne stoffrester til å henge sammen til akkurat det riktige bildet. Jeg var sikker på at jeg imiterte henne hemningsløst, jeg hadde et så tydelig bilde av tingene hun syr inne i hodet.

Men da kjolen var ferdig, gikk jeg inn på bloggen igjen og så at den lignet slett ikke SÅ mye på det som jeg trodde jeg hadde kopiert skamløst. Jeg hadde gjort min helt egen greie. Og truffet akkurat på den tonen jeg ville.

Kanskje blir det mer i samme stilen. Kanskje ikke. Hovedpoenget er at det står jeg fullstendig fritt til å bestemme. Så her, enn så lenge, bursdagskjole til fadderbarnet mitt:

En fin blanding av nytt retrostoff, en gammel duk, litt gammelt dynetrekk, noen nye kroklisser og eldgamle blonder fra Frankrike.

En felles visjon

2010-08-13T18:17:00.002+02:00

Er det ikke dette man kaller Granny Chic? Ifjor kjøpte jeg, og kuttet opp, en masse små kvadrater av gammelt sengetøy. Det skulle bli en nine-patch-quilt. men av ulike årsaker er den blitt liggende, og da jeg snakket med søsteren min, som jeg så for meg at kunne få den ferdige quilten siden den ikke helt passer inn hos oss, fikk vi en annen idé, sammen. På loftet hennes var nemlig en kasse gammelt tøy etter vår fars kjærestes avdøde mor. Gamle duker og lakener med nydelige blonder. Og dessuten drømmer søsteren min om å lage et lekker hodegjerde til sengen sin.
- Hva med....? sa hun, og foreslo at jeg sydde et teppe med de gamle blondene på. Jeg la til noen ekstra striper med vintagelapper. Blondene er fra stesvigermor, konfirmasjonsfest hos oss og franske gamle dager. Et herlig arvestykke er med andre ord i ferd med å ta form. Og skal ligge på tvers over søstersengen, som et sånt halvsengeteppe.
Det passer bra i mitt hode i hvert fall. Ikke minst fordi jeg er særs inspiirert av www.dottieangel.blogspot.com sin "granny chic" stil, som dessverre ikke går helt som hånd i hanske med resten av hjemmet mitt.

Min egen sminkepung!

2010-08-12T23:08:00.003+02:00

Strengt tatt er dette aller siste krampetrekning før ferrien, en etterlengtet sminkepung sydd av avskjær fra singoallakjolen. Ute av trening på veskesying, så den ble altfor høy og smal i forhold til planen, men den duger ak,kurat.

Jeg har foret med vlieselin til en avveksling; tidligere har jeg styrt mye unna fordi det er dyrt og ikke minst fordi forfatteren av min første favorittsybok (www.amykarol.com) hater vlieselin og anbefalte å heller bruke flanell som mellomlegg. Flanell er flott, det. Men noen ganger vil man ha det hele litt stivere, og da er virkelig vlieselin ikke noe å være redd for, har jeg lært. Så, som sagt, denne får duge til jeg har tid til å sy noe med riktigere dimensjoner. Den er jo ganske lekker å se på, synes jeg.

Tilbake til skolen

2010-08-12T23:04:00.002+02:00

Jeg har to nevøer. Og det er ikke måte på hva jeg har lovet min søster å sy til dem. Brannbilforheng til køyesengen. En diger legopose. Og jeg har ikke gjort det.
Men nå ønsket de seg gymposer, og det var ikke fullt så uoverkommelig, snarere tvert imot kastet sammen på en times tid i en rest olastoff, initialer i prikkete stoff og knytebånd av et grovt lin-skråbånd. Håper de faller i smak!

Lille Prinsesse

2010-08-12T22:54:00.005+02:00

Siste maniske syinnsats før ferien har naturligvis vært i bruk noen uker når dette når internettet: En spontansydd singoallakjole til Lu, som for tiden er en god krysning av Lille Prinsesse og Prinsessen på Erten, dog uten unntak alltid iført Lynet McQueen-truser i guttemodell under sommerens utallige kjoler.
Stoffet er...nok en gang Heather Ross. Jeg skal snart ta en pause. Må bare fikse opp et barnerom og noen små quilter først.
Kjolen ble fin til slutt, men i hastverkets navn gadd jeg ikke dobbeltsjekke tutorialen jeg har brukt før, og sydde ermene på feil vei. Syntes den ble litt rar i halsen, men det tok altfor lang tid før jeg ga meg, og dertil altfor mange sømmer å sprette opp til slutt. Ikke minst fordi jeg på et tidspunkt droppet ermene og sydde inn kantene på bolen...for så å sprette opp igjen. Ikke si til noen at prinsessen på toppen av det hele er opp ned.

VI tapetserer videre

2010-07-11T18:19:00.003+02:00

Man finner så mye rart. På så rare steder. Denne puffen så jeg lengselsfullt på gjennom vinduet i en bruktbutikk i Fauske da jeg var på jobbtur i traktene, og vi kunne IKKE reise til flyplassen før jeg hadde kommet meg inn i den butikken ved åpningstid og tatt med meg puffen. Er den fra 30-tallet? 40-tallet? 50-tallet? Jeg holder en knapp på 1940-tallet, betalte 680 kroner og tok den med meg hjem på flyet. Kollegaen min himlet med øynene, men han har sett meg dra hjem (og knuse) ting før.)
Men siden den gang har det gamle, slitte stoffet møtt litt for mange katteklør. Dessuten matchet det ikke det nye sengeteppet.
Frem med møbelstiftemaskinen! Hvis noe hadde spurt meg hva min favorittduppeditt er for tiden, er svaret helt kalrt møbelstiftemaskin. Det er så mange prosjekter som så lenge har vært "det hadde vært en enkel sak...om bare..." -- og nå er de bare en enkel sak. På et par timer var puffen forandret til dette:

Båndene og den fine føyelsknappen på toppen er forsvunnet; jeg tror dessverre ikke de kommer på igjen. Men sjelen og stemningen i den fine åttekantede lille sminkekrakken synes jeg er bevart. Samtidig står den til sengeteppet i fargene, og er et aldeles kledelig lite tilbehør til mitt splitter nye 60-tallssminkebord fra Finn:

This Must Be Underwater Love

2010-07-11T18:03:00.004+02:00

Dette har jeg bare ønsket meg i snart 20 år. De to siste semestrene jeg studerte i USA på begynnelsen av 1990-tallet, vandret jeg drømmende rundt i bruktbutikker og siklet på gamle, falmede, forseggjorte pastellfargede quilter. Men akk, ikke hadde jeg penger nok, og ikke hadde jeg plass i bagasjen som skulle hjem noen måneder senere heller. Men én dag skulle jeg ha et sånt, det visste jeg.

Nå er dagen her:

Som man kan se, var et prosjekt i største laget, både for meg og symaskinen min:

Derfor må jeg innrømme at jeg jukset litt. De lange remsene på oppsiden, både de helt hvite, og de med patchwork, quiltet jeg med bare toppen og mellomlegget, bit for bit, før jeg sydde dem sammen. De brede hvite ytterkantene er quiltet sammen med baksiden; i tillegg har jeg for sikkerhets skyld sydd noen sømmer langs patchworkrutene over hele teppet for å sikre at baksiden ikke bare blafrer og krøller seg.

Jeg kan ikke sitte og sy metervis for hånd, men endelig har jeg funnet sømmen som ligner mest på håndsting til å sy fast kantene med: søm 82 på Pfaffen (2058).

Så får det heller være at vi nesten aldri rer opp sengen skikkelig. Nå har jeg endelig sengeteppet mitt.

Søndagsgiraff

2010-06-27T16:45:00.001+02:00

I Sy-land er singoallakjoler det siste store for småjentene. Jeg ble inspirert jeg også, en søndagsmorgen. Til og med til å sy i jersey, det gjør jeg aldri, men jeg hadde rasket med meg en søt rest fra Stoff og stil. Fant en enkel tutorial på nettet:

http://indietutes.blogspot.com/2007/07/peasant-blouse.html

Klippe, klippe, spørre Lu:

-Skal vi ha noe på den? En fugl? Eller et eple?

- En giraff!

Å finne bra giraffer på nett var ikke lett, den jeg likte best var for liten, så jeg tegnet på frihånd en større versjon av den på vliesofix og strøk det på et rutete loppemarkedsstoff.

Sy sy sy -- det er på dager som dette jeg ønsker meg overlockmaskin og husker hvorfor jeg ikke syr i jersey, å overlocke på vanlig maskin taaaar såååå laaaang tiiiiiiiid.

Men vumm, vumm, vumm, så var den ferdig, og det var kanskje like greit at Lu ikke ville ha den på før imorgen, for stoffet hadde noen støv- og skittmerker på innsiden og hadde godt av en liten vask jeg hadde hoppet over i iveren.

Pimp krakken min

2010-06-25T22:12:00.001+02:00

Vi har så mye tilfeldig sammenraskede ting. Ikke minst flyter huset av krakker fra Gud-vet-hvor, som vi hele tiden tror skal gjøre livet mer hensiktsmessig og erstatte noe styggere. Denne tror jeg mannen min hadde med seg hit. Dølle metallbein, og rødt kontorstol-ullstoff, som sto på et gjesterom og ble flyttet til badet fordi den andre krakken --avlagt fra noen andre -- var for ustabil for en smårolling å klatre på. Men den matchet jo ikke!
Nå gjør den det. Ti minutter med møbelstiftemaskin og en knapp fat quarter med prinsessestoff så subtilt at selv voksne kan like det - ta da!
Nå er jeg glad.

Tillit i storbyen

2010-06-25T21:49:00.000+02:00

En gang hadde denne stolen en tvilling. Men den begynte å skrante allerede på 80-tallet. Jeg tok dem med meg begge to likevel, til mitt første hjem hjemmefra i Norge. Den som drysset halm, fikk bare et lite stykke stoff festet med tegnestifter under seg, og det gikk fint, det. I noen år og gjennom et par flyttinger. Men sånt er jo ikke god stolpleie, og sakte, men sikkert, klappet den ene stolen fullstendig sammen. Den gikk rett og slett i biter.
Men denne ble med videre, til huset vi bor i nå. Rimelig skranglete, men det var liksom stolen min, arvet fra en eller annen slektning på Vestlandet.
Men nå var også den kommet til punktet hvor det var reparer eller dø. Åtte av ni gjordbånd hadde gitt etter og løsnet, og jammen hadde ikke denne begynt å drysse også.

Men jeg har ingen møbeltapetserererfaring. Ikke sånn hammer- og spiker og konstruksjonserfaring. Likevel. Hva hadde jeg å tape? Å reparere den profesjonelt tror jeg bare ikke den var verdt.

Men hvor får man tak i sånne ting som gjordbånd og stifter og strie? Ikke så lett.
Research viser at Stoff og Stil er den beste kilden.
Den nest beste, eller faktisk beste, siden jeg slapp å dra til Drammen, er en snill møbeltapetserer. Jeg vet om en. Men jeg visste ikke hvor snill hun var.

Da jeg ringte for å spørre om hun kunne selge meg gjordbånd, sa hun ikke bare ja. Hun sa jeg trengte en gjordbåndstrammer også, hadde jeg det? Nei. Det er nemlig ganske dyrt, sa hun, på telefonen til meg, en fremmed kvinne, Så du kan godt få låne en av meg.

Vikaren hennes slapp meg inn i lokalene og ga meg attpåtil opplæring i hvordan stramme og feste båndene. Da var det bare å gå til verks.

Planen var å stramme bånd, lime hullet i bunnstrien med gaffatape, for så å trekke den om. Som man kan se av bildet, har tidens tann og utallige katters klør gjort sitt med trekket.

Jeg var dum nok til ikke å ta bilder av HVOR ille det så ut under før jeg begynte. Men sånn ble det!
Jeg var så oppspilt over hvor nytt og fint og nesten proft det så ut at jeg sov dårlig i natt. Møbeltapetsering er i sannhet tilfredsstillende håndverk.

Gaffatape hjelper ikke mot alt

2010-06-25T21:39:00.000+02:00

Opprinnelig hadde jeg bare tenkt å fikse gjordbåndene og klaske litt gaffatape på hullet i bunnstriet der det hadde begynt å drysse halm før jeg gikk løs på trekket. Jeg hadde slett ikke tenkt å plukke hele stolen fra hverandre. På ingen måte. Men I går kveld, etter at jeg hadde lagt på gjordbånd og var helt oppspilt over hvor fint det ble, innså jeg at jeg kom til å angre umiddelbart om jeg ikke gjorde denne jobben litt skikkelig. Så, til verks. Bildet over viser øyeblikket der jeg innser at stoffet opprinnelig ikke var blått og beige, men blått og mange farger.

Her ser du den øverste stoppen. Noenlunde intakt.

Under den igjen lå hoveddelen av stoppingen, en mildt sagt morken striepute fylt med strå eller krøllhår eller hva det nå er. Drysser gjør det i hvert fall, når det slipper ut. Som man kan se, har den en litt avansert fasong. Det bekymret meg litt.

Men her, her ser vi den virkelige grunnen til at jeg innså at stolen måtte plukkes fra hverandre. Bunnstrien er fullstendig kaputt. Og uten bunnstrie, vel, da dør stolen en lang, vond og dryssende død, selv om man, som jeg gjorde med denne stolens nå avdøde tvilling, fanger opp mesteparten av drysset ved å feste et stoff under stolen med tegnestifter.

(Den avdøde stolen tok forøvrig en grusom hevn for at jeg lot den gå i biter - da jeg skulle bære den til gjenvinningsstasjonen falt et bein ned på stortåen min og ga meg verdens vondeste blå tå. Se stol: Jeg har lært nå.)

Så bygger vi den opp igjen

2010-06-25T21:18:00.000+02:00

Jeg hadde jo ikke planlagt å gå så grundig til verks, og hadde ikke strie. Isteden brukte jeg det nærmeste jeg hadde, et grovt linstoff fra Colefax & Fowler, sikkert full helligbrøde, siden det egentlig er et überdyrt stoff. Ingen skal si jeg ikke satser på kvalitet. Jeg brukte de gamle stiftene om igjen, og slo det stramt over spiralfjærene.

Så juksa jeg littegranne. Jeg hadde ikke utstyr, overskudd eller for den saks skyld ferdigheter til å plukke mellomputen av strie fra hverandre og sy en ny. Siden den fortsatt noenlunde holdt fasongen, hull til tross, fylte jeg bare på med litt fiberfill på undersiden, og pakket den godt inn i svart bomullslerret. før jeg dels brukte stiftepistol, dels hamret den fast med møbelstifter til rammen.

Så var det tid for klipp og lim. Jeg hadde ikke undersøkt nøye nok hvordan stoffet lå over stolen, ei heller var jeg helt sikker på om jeg ville bruke bare ett eller flere forskjellige stoffer på den, da jeg bestilte en bunke av Heather Ross' nyeste stoffer: Far Far Away 2. De er helt nydelige, og fordi de er 25 prosent lin, er de litt stivere og kraftigere enn vanlige quiltestoffer.

Det viste seg at jeg burde hatt en lengde på 1,20, ikke bare noen og nitti cm. Men syverkstedet vet råd, og skjøtet litt her og der: Først i bakkant, og så brukte jeg også maskinen til å sy på sidestoffene, siden jeg var lite lysten på å håndsy dem fast til stolen.

Så begynte jeg å stifte....og oppdaget heldigvis før det var altfor sent at jeg hadde glemt å legge på topp-stoppingen. Noen stifter måtte opp igjen, men jeg ble ikke altfor forsinket. Det var bare å stramme stoffet passe mye, og stifte her og der. Der det ikke ble helt pent eller tett nok med stiftepistol, brukte jeg gammeldagse møbelstifter, igjen. Noen skrukker her og der ble det, men alt i alt? Nok en gang veldig stolt. Eneste som mangler nå, er et pent pyntebånd til å skjule stiftene i ryggputen og å markere skillet mellom sete og sider.

Endelig hestekjole også

2010-06-25T20:58:00.000+02:00

To års kjolenekt snudde over natten og ble til fullstendig buksenekt. Nå er det bare kjoler som gjelder. Jeg er ikke vond å be. Og det var på høy tid å sy kjole av det aller fineste hestestoffet. Til tross for kjolenekt på tidspunktet stoffet kom, ga Lu uttrykk for at hun ønsket seg en hestekjole.
Nå er den en realitet.

Jeg tok utgangspunkt i spencerkjolen i Børnetøj du selv kan sy, men gjorde en del endringer. Først og fremst oppdaget jeg --iiiik! -- at vi nå teknisk sett er vokst ut av mønstrene der. I tillegg droppet jeg knappelukking på skuldrene til fordel for glidelås bak, la inn et legg midt foran, og brukte en gammel Ikea-gardin i tynn bomullsvoile som for. Vrangsydde (litt for mye), og sydde stikninger langs kantene istedenfor å bruke skråbånd.

Putebonanza

2010-06-25T20:54:00.000+02:00

Jeg har sydd puter også, til alle de "nye" møblene. I massevis. Jeg har så mange ideer at det snart er for mange puter faktisk, og noen hiver dem stadig vekk på gulvet. Her er noen. Patchtworkputene er en blanding av fløyel, lin, bomull og møbelstoff i forskjellige varianter. Og den grønne puten er en fat quarter fra Spoonflower, med bakside av en råsilkegardin jeg kjøpte på loppis for et par år siden og har fått mye ut av. Mildt sagt. Nå er den snart oppbrukt, men jeg tror det ligger en til på loftet.

Pute!

2010-06-11T15:09:00.000+02:00

Dette er en overraskelsesgave jeg sydde tidligere i vår. Jeg har grepet godt inn i den verdifulle Heather Ross-restehaugen, og blandet det med et loppisretrostoff (helt til venstre). Jeg tror jeg vil sy flere stripeputer. I tillegg til de andre putene jeg har sydd denne våren. Bilder kommer, av dem og.

Damn I'm Good!

2010-06-11T14:54:00.000+02:00

Det var én stol igjen. 13 år gammel. Ikea. Langt fra ihjelsittet av mennesker, men en håndfull katters favoritt til soving og kloring.

Ikke bare så den malplassert ut blant alle de fine fargene, den var jo faktisk mildt sagt ikke pen lenger. Grå var den også blitt av så mye kattesoving.

Man tar noen meter møbelstruktur fra Stoff og stil, tegner av mønster med godt sømmonn direkte på stolen, og håper det beste. Med møbelstiftemaskin nederst for å stramme stoffet skikkelig, ble jeg faktisk litt imponert av mine egne ferdigheter. Profft? Neivisst. Men å gjøre dette profft hadde kostet ti ganger så mye. Ryggputen har jeg gjort vendbar. Fargerik på den ene siden:

Og streit gul på den andre. Gulfargen er enda finere i virkeligheten. Den er skarpere, mer sennep, gull eller karry, som fargen faktisk heter. Simsalabim!

Jeg synes faktisk jeg har lov til å skryte av meg selv for denne: Damn, I'm good!

Mitt liv som møbeltapetserer -- nesten

2010-06-06T08:26:00.000+02:00

Jeg er ikke helt sikker på hvor disse stolene kommer fra. Jeg kan ikke huske dem fra mine besteforeldres hjem. Men et eller annet sted i den slekta dukket det for ganske mange år siden opp to kvalitetsstoler fra 40 eller 50-tallet, med et trekk som i dag nok kan betegnes som herlig retro, blomstrete i brunt, gult, grønt. Ikke at det passet inn hos meg før: Stolene har levd under laken og tepper, og den heldige ene fikk et hvitt hjemmesydd trekk som faktisk var det første jeg sydde på symaskinen min for seks år siden. Og nå begynte jeg faktisk å se skjønnheten i de opprinnelige trekkene. Det var bare det at de var slitt, faktisk hullete et par steder. Og lilla og rosa fløyel levert på døren fra Fabric.com var enda riktigere slik stuen blir nå.
Det har vært et plundrearbeid. Perfekt blir det ikke, på stoler som burde vært strippet og tapetsert istedenfor å ha løse trekk. Men bedre. Definitivt bedre. Særlig nå som stuen omsider er fri for store mengder lilla og rosa lo.

Før -- og etter

2010-05-23T09:29:00.000+02:00

På høy tid med en aldri så liten stuefornyelse. Ikke bare var det et stort hull på det ene sofaarmlenet. Jeg ble plutselig og med et brak også lei av kelim-teppet som har vært mitt trofaste teppe og aller første ordentlige interiørinnkjøp gjennom en halv generasjon. Det har vært "mitt hjem" for meg mer enn noe annet. Og teppet er fint, det, det er bare det at det er så ekstremt bestemmende for resten av stilen og fargepaletten. Det måtte rett og slett vekk. Takk, Bemz, for fine og billige nye sofatrekk, for at Ektorp-trekket også passer til min fine Fogia-sofa, og rask levering. Så til Ikea, for nytt teppe og lampeskjer. Og fargehandelen for maling. Man skulle tro det var en enkel sak å finne riktig grønnfarge. Men etter nøye vurdering av ca 30 farger....ble det likevel sjokkerende grønt ved første forsøk. Limegrønt teppe under bordet ble for sjokkerende til å ta bilde av.

Tilbake til fargehandelen. Min mann der hadde ikke oppskrift på den fargen ejg trodde ville være perfekt, så vi blandet en dæsj svart og en dæsj gult og en god del dæsjer svart til inn i resten av malingsspannet. Det ble gråere og litt mørkere enn jeg trodde det skulle bli, men riktig så riktig. Med et tykst juteteppe under, ble stuen plutseliig...NY!

I dagslys:

Og i lampelys:

Siden har jeg sydd puter aplenty, trukket en puff til og er på begynnerstadiet hva angår nye trekk til de tre lenestolene langs vinduet. Det kommer!

På vent

2010-05-23T09:26:00.000+02:00

Og hva er så dette?

Ligger på vent gjør det i hvert fall

Det er begynnelsen på et lekkert, lekkert quiltesengeteppe til soverommet vårt. Jeg har sydd alle lappe-lappene, og begynt å quilte sammen en remse, men så satte vi igang med prosjekt stue. Og da hastet pluutselig det litt mere. Når jeg har sydd tre lenestolstrekk er det tilbake til sengeteppet.

Husmortips

2010-04-26T08:28:00.001+02:00

Dette er jo ingen husmorblogg. Eller interiørblogg heller. Det er en syblogg. I helgen ble jeg likevel så begistret for å ta opp igjen et gammelt bekjentskap at jeg må dele litt.

Da jeg var tenåring, var det min jobb å støvsuge og ikke minst tørke støv. Søsteren min vasket bad. Det kunne ikke jeg før jeg flyttet hjemmefra, til gjengjeld var jeg en racer på støvtørking. Med grønnsåpevann og klut tuslet jeg fra rom til rom og fikk orden på furuen. Og så tød jeg til flasken. Ukentlig brukte vi møbelpolishen på alle de skinnende møblene hjemme: De gamle mahognistolene, pianoet også, tror jeg.

Etter at jeg ble voksen har jeg ikke drevet med sånn. Jeg har rent ut sagt trodd at møbelpolishens dager var over, at det var en gammeldags greie. Bordene våre har blitt styggere og styggere mellom hver årlige omgang med teak- og treolje, og vi har sukket og okket. Men så fikk vi en gratis teakskjen i hus. Et lite loppisbord også. De trengte litt stell. Burde kanskje vært pusset og oljet ordentlig. Men jeg hadde ikke tid til å vente. På Rema fant jeg Joni. Og nå skinner alt hjemme hos oss igjen!

Skjenken har fått hyllepapir i skuffer og hyller, og er bare så utrolig kul.

Stifte, stifte, sa kjerringa

2010-04-23T17:42:00.000+02:00

Møt min nye venn......
MØBELSTIFTEMASKINEN! Jeg burde ha hatt en sånn for lenge siden. Og strengt tatt viser det seg at jeg har hatt en lenge og; jeg hadde hørt ryktene om at det fantes en i en kasse i garasjen, men ikke funnet den. Troen på at dette ryktet var sant, er forhåpentligvis grunnen til at jeg ikke har gått ut og kjøpt min egen for lenge siden. For de er ikke dyre. Og et uant antall problemer er heretter blitt noe å glede seg over. Nå går jeg rundt i huset og ser på alle tingene jeg bare kan stifte, stifte, stifte.

Jeg begynte med en puff. Den kunne jeg godt klart meg uten stiftemaskinen med, men det sparte meg for 16 sømmer og en del stoff. Slik så den ut. Men nå er jeg lei av hvitt, og vil ha farger. Igang med seg!

Dette er en Ikea-puff, Bromma. Jeg tok målene sånn omtrent nøyaktig, og klippet ett stykke stoff på 85x65 cm, samt fire sidestykke som var 17 cm brede. Jeg rundet av hjørnene med en asjett og sydde sammen, før jeg stiftet på.

Underdelen tok jeg også mål på, klippet fire stykker som var 40 cm høye for å ha litt å gå på, som jeg faldet med en overlocksøm siden stoffet var så kraftig før jeg sydde dem sammen og tredde over puffen og.....stiftet i vei.

Slik ser den ut nå. Ordentlig luksen!

PIng! Ping! Pingu!

2010-04-15T14:11:00.001+02:00

Da jeg endelig var ferdig med den kjeeedelige mei taien, var det vel lov å ta en liiiten tur til Stoff og Stil igjen. Særlig fordi jeg hadde en unnskyldning: To stk tenåringsjenter ville veldig gjerne dit for første gang. Oj, så vanskelig jeg var å be. Og oj, så vanskelig det var å begrense seg. Jeg kan melde om at jeg faktisk klarte det ganske godt, at mesteparten av stoffet jeg kjøpte er brukt eller i bruk, men at det lønner seg å ta med kontanter dit.

Jeg kunne bare ikke gå fra det søte pingvinstoffet. Mens Lu var hjemme med feber, sydde jeg dette, etter et veldig enkelt mønster i et gammelt nummer av Kreative Kvinner. Hun ble veldig glad. Men ha det på seg i barnehagen? Ikke.

Heldigvis har kjolen jeg sydde like etterpå vært flittig brukt. Bilde kommer.

Den som venter på noe godt...

2010-04-15T13:35:00.001+02:00

Mitt skjørt

Bodens "Fun Skirt"

....venter ikke forgjeves. Også dette prosjektet har ventet lenge på å komme igang.

En gang hadde jeg det perfekte tweedskjørt. Knekort, a-formet, og akkurat den perfekte mellomtingen mellome svart/grått/brunt, så det kunne brukes til alt, hele tiden. Det ville vært for lite nå, og utslitt ble det.

Jeg har hatt en rekke forsøk på å erstatte det i skapet mitt.

Så begynte to av mine kolleger å svinse rundt i hvert sitt helt fantastiske akkurat riktige tweedskjørt, med utrolig kule applikasjoner på. Og så oppdaget jeg Bodens "Fun Skirts," som kommer hvert år med fantastiske design.

Jakten begynte. Først på det perfekte tweedstoff. Det fant jeg på en restehenger i Tyskland ifjor sommer. Så på det riktige stoffet å applikere med. Det fant jeg omsider på Stoff og Stil (og oppdaget at det heter Olivia fra Wyndham fabrics ved en tilfeldighet). Og til sist: Det riktige mønsteret. Sistnevnte fant jeg sånn noenlunde i malen på boken 491/2 Skirts, men jeg skal være den første til å si at dette er mildt sagt modifisert.

Og altså: Omsider kan også jeg trippe rundt i et überkult tweedskjørt som passer til absolutt alt igjen. Me like!

Cupcake bonanza!

2010-04-12T22:11:00.000+02:00

Søtt, søtt, søtt, om ikke søm.

Mitt aller første forsøk på cupcakepynting med nyinnkjøpt pastellfargesett og sprutespisser. Jeg har mye å lære, men det ble overraskende fint.

Cupcakes!

2010-04-12T22:08:00.001+02:00

Ikke akkurat søm, men jeg syntes de ble så fine, mitt første forsøk på en cupcakebonanza med nyinnkjøpt utstyr og pastellfarget pynt.

Til en bitteliten pike

2010-04-12T22:02:00.000+02:00

Jeg trodde virkelig venninnene mine begynte å bli ferdiig med babyer nå. Vi er tross alt 40 og vel så det, de fleste av oss. Men nei. I november kom den lille jenta som har fått dette settet, i størrelse ca 9 mnd siden settet er svært så sommerlig.

Kjolen er fritt etter Børnetøj du selv kan sy. I tillegg har jeg sydd en liten bleieskjulertruse, som alle amerikanske babykjoler kommer med, og som jeg selvfølgelig har funnet mønster til i en amerikansk bok: Amy Butler's Little Stitches for Little Ones.

Uheldigvis så jeg på mønsteret og leste gjennom instruksjonene litt vel fort, og forenklet den på et vis jeg ikke burde ha gjort. Men hysj hysj. Ingen ser at det ene beinet er 2 cm videre enn det andre uansett.

Før jeg ga dem bort, satte jeg dessuten strikk nederst i beina, så de ble enda søtere.

Mei tai of my discontent

2010-04-12T21:55:00.001+02:00

Stoffene har ligget der siden august og sett bebreidende på meg. En barndomsvenninne og verdens beste barnevakt fikk baby i september, og pappaen ville så veldig gjerne ha en litt mer maskulin mei tai enn den oransje og blomstrete han fikk låne i ventetiden. Barselgave skulle det bli. Liksom.

Svart fløyel. Og -- fra den nybakte mammaens bestemor -- stoff fra en vintage Marimekkokjole i svært passende mei tai-design. Kunne det bli bedre?

Nei.

Og likevel.

Jeg er rett og slett helt lei av å sy alle de lange sømmene på mei taier, og sydde alt annet først, før høsten kom for alvor, og all hosten hadde ført til at jeg ikke fikk trent og dermed fikk vondt i armen og ikke kunne sy, og all verdens sørgeligheter.

Og fortsatt stirret stoffene bebreidende på meg. Jeg kunne liksom ikke sy noe annet heller før den var ute av verden.

Til slutt tok jeg meg selv i nakken og lovet meg selv at bare jeg ble ferdig, kunne jeg få lov til å sy alt det andre jeg hadde lyst til. Da gikk det. Og slik ble den.

Vov vov!

2010-04-05T10:18:00.000+02:00

Høsten og vinteren har ikke vært fullt så uproduktiv som det kan se ut til. Men noe høydepunkt har den heller ikke vært. Proppen var en mei tai jeg hadde lovet bort, men som var såååååå kjedelig å sy, at jeg ikke kom igang med noen ting.

Men nå er vårsesongen offisielt åpnet. Jeg starter med denne kjolen, selv om den ikke er det første som burde blogges.

Hundekjolen har jeg lovet Lille Lu siden vi fant stoffet, og mønsteret er en litt endret versjon av Heather Ross' "Flower Girl Dress." Mønsteret har hatt rykte på seg for å være veldig trangt, så jeg videt bærestykket litt ut, sydde inn en glidelås og lagde bredere skulderstropper. Suksess!

Prinsesse på vift II

2009-09-18T21:57:00.001+02:00

Jeg har lenge ønsket meg en ny sminkepung. Denne (fra Weekend Sewing, hvilken overraskelse!) er i største laget. Men her skulle jeg avgårde på den første jenteturen på årevis, og da måtte jeg ha noe fint og nytt også før avreise. Jeg brukte altså heather Ross' mønster, som jeg bare delvis er fornøyd med. Mønsteret er bra, men instruksjonene er mer tungvindte enn nødvendig, tror jeg, og det blir ikke så pent som det kan bli å sy sammen delene i den rekkefølgen hun anbefaler. Neste gang skal jeg vrangsy fôr og utside, og heller feste glidelåsen for hånd på innsiden.

Utsiden er en rest brun microsuede fra Åhlens, og jeg har laget applikasjoner sammen med fine pyntesømmer. Innsiden.....oj, her ble det bråk. Som nevnt har jeg sikret meg det lengste stykket oransje hundestoff som var tilgjengelig på markedet. Lu er helt forelsket hun også, og jeg har i hovedsak tenkt å bruke mye av det på ting til henne. Blant annet en kjole hun har lovet å ha på.
Det er lett å tenke seg hvordan hun reagerte da hun så jeg hadde brukt av stoffet hennes!
Vi måtte sporenstreks ned i stofflageret og se hvor mye som fortsatt var igjen for å redde stemningen.

Og toalettvesken var helt perfekt passe stor for et par jentedager i London, når man reiser over med toalettsaker i miniforpakning for å få den gjennom sikkerhetskontrollen. Hvordan vi løste det på turen HJEM er en helt annen historie.

Prinsesse på vift

2009-09-18T21:47:00.000+02:00

Hvem som er prinsessen, kan vi sikkert diskutere. Men Svava (4 1/2) trengte en gave hun også. Mammaen rakk ikke å svare på spørsmålet om hva hun likte før jeg var nødt til å ta sjansen og sette igang. Men da svaret kom, forsto jeg at jeg ikke var helt på jordet:

"Rosa er den eneste fargen i ordforrådet hennes. Alt prinsesselig er riktig."

Den lille vesken er full av små eksperimenter. Jeg liker å sy til barn, sånn sett. Det er et lite format å leke seg med ukjente ting på.

Vesken er sydd av et vintage ulltweedstoff etter en venninnes bestemor. På den ene siden har jeg "tegnet" på frihånd med Janome-maskinen og stoppefoten der. Gøy! Dessuten har jeg brukt en annen skrift enn jeg har brukt tidligere, og jeg synes den ble fin til dette.

Lommen på den andre siden er fuyll av påsydde bånd. På det nederste, et gyldent satengskråbånd, har jeg til og med sydd mønster på selv -- kronene er det Pfaffen som står for. Fint?

Svava tok den med på skolen dagen etter at hun fikk den.

En London-elefant

2009-09-10T14:31:00.000+02:00

Jeg skal til London. Der skal jeg blant besøke en veldig kjær venninne som har vært borte for meg i altfor mange år, og som ble alvorlig syk like etter at vi gjenopptok kontakten. Siden sist er vi begge blitt gift og fått barn. Og man kan ikke komme tomhendt til sånt. Yngstemann skal få en elefant som er sydd etter mønster fra den flotte 1970-tallshåndarbeidsboken (jeg sa den var et skattkammer), men jeg har nok vært litt unøyaktig i uttegningen, så vår mann er litt skeiv og ustø. Nuvel. Kanskje han blir desto mer elsket?

Neste post på programmet blir å kopiere opp mønsteret i riktig størrelse så jeg kan lage flere kosedyr.

Skatteveske

2009-09-10T14:27:00.001+02:00

En av mange søte ideer i Handmade Home: En skatteveske til å ta med ut på tur, hvor vann og sand renner ut gjennom nettingen. Hun har brukt kraftig insektsnetting; jeg har brukt slaskete tyll, fordi det var det jeg hadde, og det så ut til å være et raskt, enkelt og morsomt prosjekt. Det var det. Selv om eieren ikke har falt helt for vesken. Det er visst gullbåndet som er galt.

Dette er etter oppskrift fra

Nye bøker og en hjertesak

2009-09-10T14:18:00.001+02:00

Det er sikkert noen som leser bloggen til Amanda Soule Blake, www.soulemama.com. Hun er inderlig så det holder. På en måte som gjør meg litt irritert og som gir flere jeg kjenner vondt i mamma-ambisjonene. Hun har alltid god tid, resirkulerer nesten alt, og driver ikke bare hjemmeskole, hun bedriver faktisk såkalt "unschooling" for sine barn. Noe jeg forsåvidt har sansen for. Det er bare ikke realistisk i mitt liv.
Men av og til må man se forbi misjonæren og komme til sakens kjerne, og det er nemlig jobben hun gjør for å fylle hverdagen og familien sin med kreativitet.
Det er så lett å la være. Og fordi jeg ser hva det å være kreativ gjør med meg, og hvor mye jeg egentlig savnet tegning, maling, fantasifull skriving og håndarbeid i de mange årene jeg ikke tok meg tid til det, er det noe jeg virkelig har lyst til å gi videre. Sånn sett er disse to bøkene til stor insiprasjon.
I det siste har jeg vært litt bevisst på at jeg og Lu heller setter oss ned med maling, tegning eller modell-leire enn å skru på barnetv. Og vi har det så fint! Leking kan bli kjedelig, men å gjøre sånne ting sammen med henne gjør faktisk meg lykkelig og kreativ også.
Og det aller søteste: Hvis vi glemmer å rydde bort det vi har holdt på med, skjer det at jeg noen timer senere finner kunstverk signert andre av husets beboere. Kreativitet er en god ting.

Bloggerens dilemma

2009-09-10T13:03:00.000+02:00

Eller: Blogging i tidsklemma

Når jeg nå en gang har en blogg, vil jeg egentlig at den skal være konstant oppdatert, superlekker og til inspirasjon for både meg selv og andre.
Men den bloggingen tar faktisk ganske mye tid. Man skal laste over og opp bilder, man skal tenke, man skal skrive, og vips er hele innlegget slettet av en teknisk feil.
Jeg skulle brukt tid på å lage lange lister over bloggene jeg selv liker.
Jeg skulle oppdatert profilen min.
Jeg skulle funnet ut om det er en funksjon jeg må skru av for at alle som vil kan legge kommentarer inn -- det er kommet meg for øre at man må ha konto for å si noe.
Kanskje det er derfor det er så sparsomt med kommentarer. Eller kanskje det ikke er så mange som leser, og det egentlig bare er for min egen del at jeg vil at den skal være oftere oppdatert.
For jeg syr hele tiden.
Og deri ligger dilemmaet: Når jeg har så lite tid, og så mange ideer, vil jeg jo faktisk heller bruke tiden på å sy, enn å dokumentere.
Det virkelige liv er jo viktigere og mer virkelig enn livet på nettet.
Bare så jeg har sagt det.
Om noen bryr seg.

Edit: Nå har jeg i hvert fall funnet ut hvordan alle kan legge kommentarer. Det tok to minutter. Nå blir jeg i hvert fall skuffet hvis ikke flere sier noe hyggelig.

Ved hoste, sy

2009-09-10T10:49:00.000+02:00

Detvar sånn det begynte igjen. For tre år siden var jeg syk og forkjølet og hostet så jeg brakk meg. Jeg trengte noe annet å tenke på. Så jeg kjøpte stoff og begynte å si, og hosten stilnet. Det hjelper nesten bedre enn hostesaft. I det siste har jeg hanglet og hostet....og sydd så mye jeg har kunnet. Det hjelper.
Før sommeren kjøpte jeg et fantastisk, tynt, silkestoff som var så vakkert at jeg glemte at jeg hverken liker eller kler gult. Jeg ville så gjerne sy dette skjørtet fra Weekend Sewing:
Men uansett hvor mye jeg vred og vendte på mønsteret, var det rett og slett for utsvinget til å få plass på silkestoffet mitt. Det gikk ikke. Jeg måtte tenke alternativt, og dro frem denne boken, et loppisfunn og et veritabelt skattkammer av sykunnskap. Selv om mønstrene og bildene fra 1979 naturligvis er litt umoderne.

Jeg kunne fikse litt på det enkle skjørtemønsteret deres (igjen, jeg har hverken svære hofter eller smal midje) og få god plass på stoffet mitt.

Klipp, stryk og noen franske sømmer senere, hadde jeg dette omslagsskjørtet:

jeg har naturligvis valgt det mest flatterende bildet av det, og skjørtet i seg selv sitter ganske fint, om enn ikke helt riktig i midjen. Utfordringen er å finne overdeler som passer med det, både farge- og fasongmessig. Men, men. Det var fin medisin.

Knappene jeg har sydd i, er gamle amerikanske vintageknapper.

Ferdig!

2009-09-10T10:41:00.000+02:00

Sengeteppet er endelig ordentlig ferdig! Jeg er stolt og fornøyd, og Lille Lu likte det så godt at hun helst vil ligge oppå det og sove. Hver kveld ser vi på og snakker om detaljene: Rumpetroll, frosker, hester og blomster.

Frihåndsquiltingen ble fin foran, så som så bak. Men pytt, pytt. Det er første gang jeg gjør det, og det var nok i overkant ambisiøst å gjøre det på et så stort prosjekt for en nybegynner. Ganske tungt for armer og skuldre var det også, så det blir nok en stund til jeg frihåndsquilter et så stort teppe igjen. Mindre ting, derimot....

Hver eneste fargede bit er sydd på med en egen søm, altså 12 forskjellige. Fint og krinklete ble det selv om jeg ikke har turd å vaske det ennå. Sjokkrosa og hvitt var kanskje ikke verdens smarteste kombinasjon? En prøvevask med lapper i samme stoff tyder på at Stoff og Stils bomullslerret er sjokkerende fargebestandig, men vil det gjelde med større mengder? Må kjøpe colourcatcher.

Noen av lappene har fått brodert en strofe fra passende barnesanger.

Egentlig skal man maskinsy kanten på forsiden, brette bak og avslutte for hånd. Men sorry. Det tar tre kvelder, minst, altfor mange Ibux og for store sjanser i forhold til håndhelsen min. Derfor brukte jeg en veldig tydelig og kraftig siksak isteden. Jeg liker det.

Hvorfor jeg syr

2009-08-29T22:48:00.000+02:00

Jeg syr fordi jeg kan. Fordi jeg tror jeg elsket det fra første stund, fra min syhatende mamma overlot en gammel, ombygget Singermaskin i svart og gull med hjemmesnekret fotpedal til meg og lot meg sy på den.
Fordi jeg kunne lage ting jeg ikke kunne kjøpe enten jeg ikke hadde råd eller det ikke fantes.
Fordi jeg har likt stoffer siden jeg var liten. Fordi jeg likte følelsen av å skape noe, og å få til noe jeg trodde man ikke kunne få til.
Fordi, da jeg tok frem symaskinen igjen etter mange, mange år uten å sy, det var som å sykle. Fordi det sitter i hodet og fingrene.
Fordi det får meg til å glemme tid og vond hals.
Fordi jeg lærer noe hele tiden.
Fordi det er kreativt, men også praktisk. Det er grenser for hvor mange malerier man kan henge på veggen. Det er ingen grenser for hvor mye man kan sy.
Fordi det går fort og gir resultater, i motsetning til strikking og hekling.
Fordi det føles nyttig, selv om det bare er gøy.
Fordi jeg fortsatt kan skape ting jeg ellers bare ville drømt om.
Fordi lykken ved å gjenoppdage symaskinen føles som den største gaven jeg har fått de siste årene.
Fordi jeg er blitt ganske hekta.
Hvorfor syr du?

Jeg må ha mer Ikea-lin

2009-08-26T13:56:00.000+02:00

Naturfarget lin er bare så fantastisk gøy å jobbe med. Og det var gøy å gjøre et lite prosjekt midt i alle de store quiltene. En venninne hadde sett noen gaver jeg har sydd i løpet av sommeren, og da hun fylte år, sa hun at hun ønsket seg kjøkkenhåndklær. Jippi! Jeg hadde bare ikke tid der og da til å tenke ut ideer og gjøre det pent, så foreløpig har hun vært gaveløs. Nå ligger imidlertid tre håndklær klare, og selv synes jeg i hvert fall at de er så fine at den burde bli gøy å vaske opp, og at jeg definitivt må lage noen til meg selv også.

Lag ditt eget strykemerke

2009-08-26T13:51:00.000+02:00

Jada. Man trenger ikke være ingeniør for å finne på dette. Men jeg minner om at det er fint å kunne reparere klær. Ta ett stk olabukse fra Lindex med lite hull. Finn en liten bit med stoff. Stryk på vliesofix. Stryk det fast over hullet. Tråkle fast med broderitråd. Og vips er buksen ikke bare hel igjen, men et par hakk mer unik.

Til heder og verdighet

2009-08-26T13:38:00.000+02:00

Eller undertittel: Alt jeg trenger å vite om quilting, lærte jeg på internett. Jeg ville forsøke meg på såkalt frihåndsquilting. Det er litt skummelt. Da kobler man nemlig ut transportørene som drar stoffet fremover gjennom maskinen, og blir ansvarlig for å få pen lengde på stingene selv. Dessuten bruker man en stoppefot. Det har jeg ikke på Pfaffen. Derimot var det en grunn til at jeg kjøpte min Janome for noen år siden, drømmen var å lage quilter, og rosinen i pølsa på den, var at det fulgte med et utstyrssett nettopp for quilting. Langt inne i syskrinet fant jeg esken med stoppefoten.

Det som er spesielt med stoppefoten, er at foten også gå opp og ned med nålen, slik at man har en unik mulighet til å styre sømmen i fine svinger og mønstre. Men dette er litt som å kjøre bil, man skal kalre mye på en gang: Holde maskinen igang med foten, og både dra og styre stoffet med hendene.

Noen lurte kanskje på hva jeg skulle med de hanskene i forrige post. De gir bedre grep om stoffet, i det man drar og vrir på det for å bevege sømmen i en såkalt "meandering movement."

www.ohfransson.com og www.crazymomquilts.blogspot.com har fine billedserier av hvordan man gjør det.

Målet er å få jevne, fine sting, og å aldri sy sømmer over hverandre. Inne på www.Sewmamasew.com sitt forum, lærte jeg at det er en utfordring å finne riktig trådspenning, og at det kan være fint å ta seg et glass vin for å komme i riktig zenstemning.

Her er mine første forsøk:

På baksiden ble det tildels grisestygt. Enhver håndarbeidslærers skrekk. Men jeg tok sjansen likevel, og gikk løs på det store teppet. Hvordan det gikk? Vent og se.

Hva man ikke trenger...

2009-08-26T13:24:00.000+02:00

Hva i all verden har dette med søm å gjøre?

Jo, slikt må til hvis man skal quilte på ordentlig. Sist jeg lagde quilter, fomlet jeg noe vanvittig på måfå. Siden har jeg lært mangt og meget på internettet. Det er nemlig ingen enkel sak å sette sammen så store stykker stoff uten rynker og bølger. Først taper man fast bunnstykket så tramt man klarer til gulvet. Ikke bruk scotchtape. Det holder ikke på stoffet. Her er bred maskeringstape min nye venn. Bakstykket bør være noen centimeter større enn forstykket for å sjekke at det hele blir ganske rett.

Så legger man quiltevatt og toppstykke så glatt man kan oppå. Ordentlige quiltere bruker en masse sikkerhetsnåler for å feste lagene til hverandre, noen bruker spraylim som vaskes ut, jeg er en quiltesjuske og har kjøpt metervis med klebende quiltevatt som kan strykes fast.

Da jeg strøk, var jeg nøye med å stryke fra midten og ut. Det er mulig jeg ikke var tålmodig nok med jernet, for begge lagene satt ikke like godt fast, men selv uten varme er denne fine vatten litt klebrig, så jeg tok sjansen på at det i hvert fall gikk bedre enn sist gang.

Klart for quilting

2009-08-26T13:12:00.000+02:00

For og baksidene på barnesengeteppene har vært ferdige en liten stund nå. Baksiden på det stripete og fargerike er en rolig grønn, med en patchworkstripe på hvit bakgrunn for å gjøre det litt morsommere. Stripen har jeg klippet fra "overskuddet på forsiden; lengdene der var variable.

Det hvite teppet med applikasjoner har fått en sjokkrosa bakgrunn. Jeg har laget små miniblokker av smårester, rimelig på måfå og uten skjærekniv og målebånd. Det går an (hvis du ikke er altfor perfeksjonistisk).

Sånn ser toppen på det applikerte ut nå. Jeg har visst glemt å ta bilde av detaljene på det; hver stoffbit er sydd fast med hver sin søm, til sammen 12 forskjellige sømmer. Noen av bitene har også fått en strofe fra en barnesang som passer til motivet.

Fargerike striper! Egentlig skulle dette være "overskuddsprosjektet," det ekstra, men jeg lurer nesten på om det stripete er favoritten min nå.

Bare litt besatt

2009-08-09T08:24:00.000+02:00

Som kanskje har blitt tydelig denne sommeren,. har jeg -- i likhet med mange andre -- utviklet en svak besettelse av Heather Ross. Jeg har hatt et stykke stoff designet av henne i et par år uten å bruke det til annet enn et pennal, men så kjøpte jeg boken hennes. Som til tross for enkelte feil, er den lekreste og mest fristende syboken jeg har.

Og da jeg begynte å google henne og profjektene fra boken, oppdaget jeg stoffene for alvor. De er humoristiske, søte og barnslige ute å bli sukkersøte, de kan lett brukes av voksne med et glimt i øyet.

Problemet med Heather Ross er imidlertid at stoffene hennes er hetere enn varmt hvetebrød. De er nemlig i ferd med å gå ut av produksjon. En ting er tidligere kolleksjoner. En annen ting er det som har skjed i hobby- og syverdenen de siste par årene. Ross solgte nemlig sitt eget selskap hvor hun designet både stoffer og pysjamaser, og undertegnet en karanteneavtale hvor hun ble avskåret fra å designe klær i en viss periode. Hun skulle konsentrere seg om å designe stoffer.

Problemet var bare at stoffbusinessen har eksplodert siden da. Verden er full av damer som syr ting for salg av Heather Ross-stoffer, og dermed blir karantenen utilsiktet brutt, og Heather Ross har etter sigende fått forbud mot å lansere flere stoffer. Kolleksjonene hennes vil heller ikke bli trykket opp i nye opplag, og da blir det rift om det som er igjen.

De mest ettertraktede stoffene fra serier som "West Hill" og "Lightning Bugs" er knapt å oppdrive i annet enn småbiter, som koster 100 kroner stykket, og vel så det. I meste laget, spør du meg.

Jeg kan klare meg uten folkevognbusser og apachesykler. Gullfisker også.

Men disse to stoffene måtte jeg bare ha mer av da jeg så hvor fort det jeg hadde forsvant. Jeg, som hverken er heste- eller hundemenneske, bare MÅTTE ha oransje hunder og grønne hester. Jeg fant ett sted som hadde oransje hunder som metervare. Og en dame som solgte de grønne hestene i metervis til en grov underpris. Jeg kjøpte og bestilte.

Men er det uetisk av meg å ikke si til hestedamen at hun glatt kan ta det dobbelte for stoffet sitt nå som jeg har sluppet unna med å betale for lite?

Igang med barnequilt 2

2009-08-03T21:44:00.001+02:00

Som nevnt, er det to senger på rommet til Lille Lu. Da er det fint å ha to ideer. Dette skal bli en stripequilt. Foreløpig er det bare Heather Ross-stoffer, men jeg lurer på om det blir i overkant guttaktig selv for henne, og selv om det er både blomster og hester og hunder i fleng, ikke bare frosker og rompetroll. Eller hva? Den er ikke lang nok ennå, så valget står mellom flere Heather Ross-striper eller å spe på med andre stoffer. Hmmmm.

Igang med barnequilt 1

2009-08-03T21:40:00.000+02:00

Endelig igang. Bare på klippestadiet foreløpig, og ikke hadde jeg nok vliesofix til å stive av alle bitene som skal applikeres heller. Fordi jeg ikke syr blokker på denne (altfor lat, dessuten har jeg en veldig kreativ idé, bare følg med!), tenkte jeg det er like greit å bare applikere stoffbitene rett på overdelen med pene, gamle quiltesting. SÅ er planen....nei, jeg tror jeg sparer detaljene til når jeg er kommet videre.

Sommerens stoffer

2009-08-02T21:54:00.001+02:00

Å, som jeg klør i fingrene etter å sy igjen etter fire ukers pause. Jeg har samlet opp et ikke ubetydelig antall meter stoffer i løpet av sommeren også.
Først gårsdagens fangst fra Stoff og Stil. Ingen får vite hvor mange meter det ble, men i tillegg til mye hvitt lerret, litt svart fløyel og et lite stykke fleece, har vi her lerret i aqua, lys grønn, pink og syrin til quiltbaksider, prikekte turkis bomullstoff og rosa striper til quiltekanter, rødt og rosa satengfor til ett ferdig skjørt som trenger for og ett som ennå ikke er sydd, samt halvpanama med prikke til en pappa-meitai.
Så har vi et lite -- kremt -- impulskjøp fra Etsy, til litt av hvert og fordi "jeg bare måtte ha det."

Samt en samling fat quarters av retrosengetøy fra USA

og en -- kremt igjen -- en aldri så liten samling av Heather Ross-stoffer. De på det øverste bildet skal bli sengetepper på Lille Lus rom, der det står to senger. De nederste skal bli sengeteppe på vårt rom.

Nå er det bare å sette igang, ja.....