Hagen og jeg. Et kapitel for seg. Jeg begynte så bra. Slukte blader, planla, luket og plantet, og drømte. Så oppdaget jeg den urgamle sannhet om at Det som kan vokse, vil vokse. Og det som vokser best, er ugress. Resten så ut til å overleve i varierende grad uten min nennsomme pleie. Hagen forfalt totalt igjen, ifølge min mann til det enda verre. I år tok jeg litt fatt på ny.
Her er noen av årets lærdommer.
Det som kan vokse, vil vokse. Men det vokser bedre med litt gjødsel. Rhododendronen vår hadde stått urørt siden vi flyttet inn. Dårlig jordsmonn og sånn. Men nå begy nte den å skrante. En halv pose surjordsgjødsel til den nette utgift av 25 kroner, gjorde underverker. Faktisk såpass store at vi fikk en ny runde blomster i september. Nå lurer jeg på hvordan de struttende knoppene som står og venter vil tåle vinteren.
Georginer er utrolig lite arbeid for utrolig mye blomst. Men man kan ikke vente til uti juni med å så dem hvis man vil ha mer enn to omganger med blomster. De spirer saaaaakte ute, og må forkultiveres for maks glede. Tas inn med en gang frosten kommer også, men det visste jeg fra før. Det blir nye knoller neste år.
Tålmodighet er en dyd. Gi planter lyst og luft, og det som kan vokse, vil igjen vokse. Den hvite ripsbusken jeg fant skranten og gjemt inne i syrinkrattet har sakte og usikkert vokst seg livskraftig igjen, og i sommer kunne vi plukke en halv liter hvit og søt rips fra den. Å plukke rips med en treåring i hagen er en fin ting. Å pynte kaker med dem også er fint.
En sykdom er sjelden en katastrofe. Jeg ønsket meg alltid en rosenhage, og i år fikk jeg omsider på plass tre nye austinrosebusker foran terrassen. Stor skrekk da jeg oppdaget neonoransje rust på en gammel og uinteressant rosebusk i en annen ende av hagen. Jeg gikk til krig mot rusten på bioterror-vis, slepte kvistene på plass gjennom hagen, brant dem på Isi, sprayet som en gal og krysset fingrene for at rusten ikke hadde nådd de NYE plantene.
Men damen på hagesenteret hadde rett: Sykdom rammer de syke og svake. Pass på at rosene er sunne og riktig gjødslet, og det vil gå dem godt her i landet.
Jeg har jo dette sengeteppet søsteren min skal få. Men å legge to store stoffstykker sammen og quilte og kante det har liksom fortonet seg som en uoverstigelig oppgave i høst. Som en symbolsk gave sydde jeg derfor en pute i samme stil i all hast som hun fikk til bursdagen i november. Den likte hun og mannen så godt at de ville ha flere. Ikke til sengen, men sofaen. Det skal de få nå. Hovedstoffet er grov lin fra Stoff og Stil, de fargede lappene er en blanding av vintage sengetøy og "nygamle" stoffer fra en rulle med "Dream On" av Urban Chicks. Samt litt gamle blonder herfra og derfra.
Hagen og jeg. Et kapitel for seg. Jeg begynte så bra. Slukte blader, planla, luket og plantet, og drømte. Så oppdaget jeg den urgamle sannhet om at Det som kan vokse, vil vokse. Og det som vokser best, er ugress. Resten så ut til å overleve i varierende grad uten min nennsomme pleie. Hagen forfalt totalt igjen, ifølge min mann til det enda verre. I år tok jeg litt fatt på ny.
Georginer er utrolig lite arbeid for utrolig mye blomst. Men man kan ikke vente til uti juni med å så dem hvis man vil ha mer enn to omganger med blomster. De spirer saaaaakte ute, og må forkultiveres for maks glede. Tas inn med en gang frosten kommer også, men det visste jeg fra før. Det blir nye knoller neste år.
