torsdag 29. desember 2011

Gullfeber



Her er mitt lille romjulsprosjekt! Ideen har ligget og modnet i hodet mitt i flere år, men det har tatt tid å få tak i et stykke gullskinn som gikk under tollgrensen; deretter trengte jeg mot til å klippe i skinnet, for ikke å snakke om en bærekraftig ide til veske.
Jeg tenkte lenge på å bruke Heather Ross' Town Bag mønster, men da det kom til stykket, improviserte jeg noe litt mer avansert, etter en veske jeg fikk i julegave av søsteren min. Det er en håndveske, med plass til det jeg trenger for en fest: Lommebok, mobil, lebestift og bittelitt til.
Jeg har slurvet og jukset litt her og der, og takk og pris for at Liberty trykker stoffene sine så godt, for jeg kom i skade for å sy deler av foret på vrangen. Men dersom man ikke går den nærmere etter i sømmene, passerer den som en ganske lekker og rocka veske.
Den er ca 25x20 cm bred og høy, og ca 10 cm dyp. Jeg har brukt en metallglidelås og festet og forlenget stroppene med d-ringer fra Panduro og en karabinkrok fra Jernia.



My little Christmas project for myself! I've thought about sewing a little golden bag for years, but it has been a long time coming. First, I struggled with finding a golden hide that would pass under the customs officials strict 200-kroner limit; then I needed to work up the courage for cutting into the lovely leather, not to mention an idea of how to cut it.
For a long time I thought I'd use Heather Ross' Town Bag pattern, but in the end I ended up improvising, using another Christmas gift bag as a model.
Thank God Liberty prints its lawn fabrics so thoroughly, since I managed to sew on part of the lining on the wrong side. Oh, well.
It does not bear too thorough an examination; there are short cuts here and there. but on the surface, it's my perfect party purse, with room for a wallet, mobile, lipstick and a little bit more if need be. Like keys.
It measures around 20x25x10 cm, and the straps are connected to the bag and each other with D-rings and a lobster claw.
Very pleased with myself, actually. Bring me my leather!

Kjerstis kjole



- Tar du bestillinger? har Kjersti spurt mer enn en gang. Og jeg har sagt Joda, men så har det blitt med det. Naturligvis søker jeg verdensherredømme, og lite er mer smigrende enn folk som vil ha det jeg syr. Likevel har prosjekter for andre en lei tendens til å ende som propper i systemet. Plutselig er jeg umotivert, men kan heller ikke sy andre ting før det jeg har lovet bort er ferdig.
Men da Kjersti fylte 40 og egentlig ikke ønsket seg noen ting, ble valget enkelt. Skjørt eller kjole etter nesten eget forgodbefinnende.
Hun valgte Vogue 1027, som det viste seg også er ganske snasen brukt bak frem.
Jeg sydde den i sjøgrønn viscose, og pyntet den med paljettsymerker på skjørtet.
Kjersti ble veldig fornøyd.

- Do you take orders? Kjersti has asked me several times. And I've said, Yes; then done nothing about it. Of course I seek world domination, and little is more flattering than others asking for the things I sew. Still, projects for others have a sad, sad tendency to mess up my system. My motivation flags, the fabric lies uncut on my table, full of reproach; and my conscience does not allow me to get on with things for myself before I have finished what I promised I'd do.
But when Kjersti turned 40, I offered her the choice of a skirt or a dress, sewn from my smallish repertoire.
She chose a Vogue 1027, which, it turns out, can also be worn back to front with great success.
I sewed it up in a seafoam colored viscose jersey and embellished it with sequined appliques. Kjersti was very happy.
And I am finally back to sewing things for myself.

søndag 4. desember 2011

The Julekalender

 


To år gammel og i sin tredje advent, men dog: The Julekalender.
Å, som jeg elsket den gammeldagse hjemmesydde julekalenderen fra mammas barndom - som hang hos besteforeldrene mine. Mamma var litt mer sånn 70-talls, som skydde håndarbeid som pesten og hang adventsgavene opp med knappenål i den brune billedveven fra farmor.
Jeg skjønner cupcakemødrene litt, jeg har litt å kompensere for selv.
Og det jeg manglet, var altså en ordentlig fin, hjemmelaget adventskalender. Det jeg manglet, skulle naturligvis min egen datter få. Nevermind at jeg nå dekonstruerer ferdige Disney- og Playmobilkalendere for å pakke inn gavene individuelt og legge dem i den hjemmesydde for den autentiske "min-mamma-gjør-helt-spesielle-ting-for-meg"-følelsen.
Som sikkert enn så lenge gir meg bedre vibber enn min datter.
Nuvel.
Den er sydd av Ikea-lin, lommene av forskjellige rester, tallene en blanding av pyntesting, stempling og påsydde bånd

Two years old and in its third advent, still: The Advent Calendar.
Oh, how I loved the home-made, old-fashioned advent calendar from my mother's childhood - at my grandparents.
My own mother was more of a 70s mom who avoided crafts like the plague and hung up our advent gifts in my other grandmother's brown tapestry.
I do have some sympathy with the cupcake-mom set; I have things for which to compensate.
What I didn't have, I want my daughter to have.
And what I did not have, was a lovely, home made advent calendar. Never mind the fact that I now deconstruct pre-fab Disney and Playmobil calendars to wrap the gifts individually and stick them in the homemade pockets for that authentic "my mom does very special things for me"- feeling.
Which of course pleases me more than it pleases her.
However.
It's sewed on a base of Ikea linen, the pockets are various scraps, the numbers a mixture of decorative stitches, stitched-on ribbons and stamped patches.
Posted by Picasa

lørdag 26. november 2011

Den grønnkledte



For mange, mange år siden kjøpte jeg en kjole. Den var lang, smal og stroppeløs, av silke i den perfekte grønnfargen. Den var magisk. Aldri har jeg brukt så mange penger på et plagg, men aldri har jeg følt meg så vakker i en kjole.
Jeg liker å si at det var den jeg hadde på meg da jeg traff mannen min, selv om det er en sannhet med modifikasjoner. Den gangen jeg faktisk gikk på mannejakt iført den magiske kjolen endte det i tårer og telefonering fra toalettet. Aller første gang min mann la sine øyne på meg, kom jeg snublende over en rufsete terrasse, og da vi faktrisk oppdaget hverandre, sjokket jeg rundt i kasjmirgenser og shorts. Det var kvelden imellom der jeg faktisk brukte den magiske grønne for siste gang.
For det er mange år siden nå, og selv om kjolen fortsatt henger i skapet, er det like mange år siden glidelåsen gikk helt opp.
Jeg trengte en ny grønn kjole. Og siden jeg ikke lenger inviteres på ball og galla flere ganger i året, brukte jeg New Look 6643 igjen, denne gang i v-halsversjonen. Fargen er helt riktig. Men effekten er ikke like magisk, må jeg medgi. Passformen som var så perfekt på versjon nummer en og to, glapp litt med denne. Om det er v-halsen eller jeg som la til et par cm for lite, er jeg usikker på.
Men med litt fantasi kan jeg lukke øynene og føle meg magisk igjen.

søndag 6. november 2011

Hverdagslig



Stretchstoffer er ikke min styrke. Ikke å sy hverdagsklær heller. Enkle jerseytopper er ikke det vanskeligste å finne i butikkene heller. Planen med denne genseren var egentlig å gjøre noe ekstra. Men remsen med chiffon jeg bestilte matchet ikke helt, og jeg lever i tiden og forventer effektivitet. Dermed: Enkel løsning. Samme mønster som den blå høyhalsede, men med selvtegnet v-hals og belegg på baksiden. Jeg var redd v-en skulle bli for høyt oppe inntil jeg prøvde den på da stoffet var sydd sammen -- nesten for utringet. Men den funker.

Knits aren't my forte. Not sewing my own basics either. Plain and simple knit tops aren't that har to find in the shops either. My plan for this v-neck was really to embellish it, but the string of chiffon leaves I ordered didn't quite match the purple and anyway I'm big on speed and efficiency and just chose the easy way out. Same pattern as my navy blue turtleneck, self-drafted v-neck that looked too high after cutting but almost stretched into too revealing after sewing. It will do.

Mad Men mania




Jeg, som så mange, mange andre, har ønsket meg en kjole i Mad Men-stil. Første forsøk ble, hva skal vi si, ført ad omveier og en brakende katastrofe. Så fant jeg - ved en tilfeldighet - møsnteret til New Look 6643 på tilbud. Jeg tenkte det var verdt et forsøk, og ble belønnet med Swinging London-kjolen min, som riktignok var mer London enn New York anno Nittennoenogseksti. Men her - ha!
Jeg visste at gardinresten jeg kjøpte hos Kjærvik på Eiksmarka for tre år siden kunne bli til noe mer enn vesker, selv om hvitt SÅ ikke er min kjolefarge.
Syingfen av kjolen er superenkel, og utover å tilpasse for aldri så lite ekstra volum foran, er det bare klipp, klipp og sy, sy. Denne gangen har jeg også klippet til belegg til ermeåpningene for å forsterke dem og ikke minst gjøre ermhullene penere.


Doesn't everyone really want a Mad Men type dress? I did, anyway. My first try was detoured and disastrous, and I was just about to give up my adventures in shift dresses when I stumbled upon a discounted New Look 6643 and was rewarded. The blue Swinging London dress may be more London than New York, but the shape was right, and I only needed to do a plain and simple FBA for it to fit perfectly.
Time to branch out! White is really SO not my color. But I have had this drapery remnant bought from a local shop three years ago lying around, and I have had a feeling that it might make for a great dress.
I was right!
Can I get a part in Mad Men now?

søndag 9. oktober 2011

Mini-Me



Etter at jeg hadde sydd den fine Swinging London-kjolen min og skjørtet med oransje kanter, hadde jeg akkurat nok stoff igjen til en kjole til Lille Lu.
Som vanlig brukte jeg min egen versjon av Heather Ross' Flower Girl Dress-kjolene: Lu elsker dem, de er lette å sy, og jeg kan dem nesten ut og inn nå.
- Men du Lu, hvordan vil du ha rundingene? Sånn? Sånn? To? Tre? Eller flere?
- Akkurat som deg, mamma!
Så slik ble det. Akkurat som meg, bare litt færre. Nå kan vi matche.

After finishing my New Look shift and the last Study Hall Skirt, I had just enough fabric left for a dress for Lille Lu.
As usual, I used my adapted version of Heather Ross' Flower Girl Dress. I know she loves them; they're easy to sew and I know my way around the pattern by now.
"But Lu, how do you want the circles? Like this? Or this? Just two, or three? More?"
"just like you, mummy."
And just like me it is, just fewer. Now we can match each other.

Tredje gangen gjelder det!




Hei, det er meg igjen! Med enda et skjørt! Nei, jeg vet det, jeg trenger ikke flere nå. Ikke på en stund i hvert fall.
Men jeg så et bilde fra høstens motevisninger som bare gjorde meg så inspirert at jeg måtte forsøke.
Og dessuten, så har jeg endelig funnet ut hvordan jeg skal få Anna Marias Study Hall skirt til å se helt riktig ut.
I de to første forsøkene har jeg fulgt mønsteret. Men det har liksom sett litt firkantet og kasseaktig ut på meg. Anvisningene for forlenging har vært å legge til lengde i hovedpanelene. Men jeg hadde en følelse av at det ikke var det som skulle til for å endre "looken," det var den nederste kanten som ble for smal.
Så jeg klippet den rett og slett dobbelt så lang, da jeg gjorde denne versjonen i marineblå og brent oransje babycord fra Stoff og Stil. Å sy foldene har også vært et aldri så lite profjekt å få til når det er store kontraster mellom stoffene. Jeg tok lettvintveien og sydde dem bare sammen fra utsiden, med siksaksøm, intet mindre.
Resultat? Fullstendig strålende. Nå vet jeg at dette er et mønster jeg kan leve med.

Hi, it's me again. With yet another skirt? You don't think I need any more skirts? Neither do I, really. But I just had to. I had the greatest idea.
And besides, I've finally figured out how to make the Study Hall Skirt look really fabulous.
In my first two attempts, I followed the pattern and the instructions. But the skirt has looked a little boxy on me, not at all the elegant elongating effect a good skirt should have. The pattern suggests lengthening the main panels to lengthen the skirt -- but I don't really mind short skirts. It's just the contrast between the main panels and the narrow bottom strip has been to stark. Or something.
This time, I doubled the length of the bottom band. Sewing the folds perfectly has also been a challenge with contrasting fabric; this time I took the easy way out and stitched them from the oustide only, with a zig zag stitch.
The materials are narrow wale corduroy in navy and burnt orange.
And the result? Fabulous if I may say so myself.

fredag 30. september 2011

Oppskjørta



Det er det jeg er. Aldri så lite oppskjørta. Jeg har nemlig funnet et skjørtemønster som virkelig fungerer!
En gang for lenge, lenge siden hadde jeg en kjæreste som mente at damer i olaskjørt var et sørgelig syn. Han hadde en lang filosofi om det, og jeg nikket og trodde jeg var enig. Men ettersom årene gikk, og han forlengst var ute av mitt liv, kom jeg på at jeg er helt uenig, et olaskjørt er et like grunnleggende plagg i garderoben som et par gode jeans, og jeg har slitt ut flere.
Nå ville jeg prøve å sy mitt eget.
Jeg hadde ikke høye forhåpninger, det så bomsete og nesten ufikst ut i Symagasinet, men den tekniske tegningen var så enkel og lovende at jeg tok sjansen. Jeg droppet foret, klippet den ut i en størrelse større enn hoftene mine, lot være å tegne sømmonn i bredden og håpet det ville gå bra i midjen.
Sannelig gjorde det ikke det.
Å sy glidelås i et skråskåret skjørt er derimot en stor utfordring. Selv om ejg fulgte en strålende tutorial på www.afashionablestitch.com, ble det rynkete og rart, og jeg gjorde glidelåsåpningen kortere og kortere. Fortsatt buklet det seg, men sannelig gikk det seg ikke til med litt bruk. Skjørtet er superkomfortabelt, og selv om det har såpass med stretch at det har videt seg litt mye ut, faller det ikke av. Fremskritt!

Neste post på programmet var å lage skjørt av en meter nydelig ull jeg har arvet fra en venninnes bestemor. Det har ligget og ventet i flere år, det er akkurat så lite at jeg ikke kan bruke hvilket som helst mønster, og selv om det har skreket "skjørt!" har jeg ikke klart å bestemme meg for hvordan før nå.
Det var for liten til å skråskjære, og egentlig for snaut til å snu mønsteret på retten -- et sjansespill i og med at skråskårne stoffer har mye mer stretch i seg. Jeg tok sjansen likevel, og tenkte at om det ikke fungerte, var jeg i hvert fall ferdig med å tenke på stoffet.
Det er så deilig å sy i ull! Og det ble ordentlig fint. Men det er jo ikke helt heldig å bruke akkurat samme mønster til et rettskårent skjørt uten stretch som til et skråskåret et med lycra i. Det må jeg si.



Ikke bare blir bevegelsesfriheten adskillig mindre. Skjørtet blir i det hele tatt mindre, og jeg må innrømme at jeg ikke får glidelåsen bak helt komfortabelt opp. Men den sitter fantastisk pent, denne skjørtemodellen, den lager ikke valker selv om den er stram over magen, det har en markert midje som kan skyves litt opp og ned, og faller pent og smalt nedover uten overdrevet utsrkåning.
Jeg digger det!
Genseren jeg også har sydd selv blir bare deiligere med brukt.
Og jeg må bare se det i øynene, det er grunnleggende, enkle plagg jeg bruker hele tiden.

tirsdag 13. september 2011

Swinging London og tvillingnålens gleder



Til tross for katastrofal svikt i dømmekraften da det gjaldt mitt forrige forsøk på en rett-opp-og-ned hylsterkjole, ga jeg ikke helt opp. Det måtte da finnes et slikt kjolemønster for meg. Det ante meg at løsningen lå i en som var sydd i ett langt stykke, med innsnitt på langs.
Tilfeldighetene ville at jeg fant akkurat det mønsteret uten å lete, i en hobbybutikk i England på ferien min. New Look 6643 heter det, og billig var det også. Kladdeforsøket med et hvitblomstrete linstoff var ikke helt heldig. Men jeg tok sjansen - og ble belønnet.
Jeg orket ikke gjøre hele puppetilpasningen på korrekt vis; derfor skar jeg ut deler av mønsteret i den størrelsen som ga meg nok centimeter akkurat der, for så legge til centimetrene jeg ikke la til i ryggen i forstykket. Følger du med? Neppe.
Uansett: Suksess.

Kjolen er sydd i marineblå babycord fra Stoff og Stil, og sirklene er applikert på. Jeg har omsider oppdaget tvillingnålens gleder, og nyter også synet av hvor pene faldestikningene blir med tvillingnål fremfor én nål.
Mens vi er inne på nåler, er min erfaring at den tynne babycorden trives best når jeg bruker ekstra skarpe microtexnåler; da blir det ikke stygge nålehull i stoffet.

Kjolen er riktignok mer Swinging London enn Mad Men, men det er fullt mulig at jeg passer bedre i Swinging London enn på Madison Avenue.
Jeg tror dette blir en av høstens favoritter.



Genseren inni kjolen har jeg også sydd, i viscosejersey og med mønster fra Symagasinet. Litt mer slaskete i halsen enn jeg hadde sett for meg, men den får duge til jeg lykkes bedre.
Støvler fra Moma.

mandag 12. september 2011

Høstgarderobe



Det er lenge siden jeg har blitt så begeistret for sesongens mote som i høst. Fargene, snittene, stemningen: Helt min greie.
Jeg er full av ideer og inspirasjon, og har en bunke stoffer som allerede er i god gang med å bli store deler av høstens garderobe. Forhåpentligvis blir det mye fint å se på her inne i ukene fremover.

søndag 11. september 2011

Billig, billig

Å sy dypt originale, unike ting er gøy, det. Men ofte er det grunnplaggene som gir meg størst hodebry i butikker. Det perfekte svarte skjørtet, for eksempel, som skal erstatte det forrige utslitte perfekte svarte skjørtet. Når jeg trenger det, er det ikke alltid lett å finne.
I sommer så jeg et nydelig ullskjørt hos Hobbs. Det var ganske dyrt (1200 kroner), og så ut til å stoppe på en størrelse for lite for meg. Men snittet var enkelt. Det var det jeg hadde i tankene da jeg bestilte 3,5 yds tropisk ullcrèpe fra Fabric.com.
Skjørtet er et halvsirkelskjørt, sydd sammen av to kvartsirkler og med en bred, høy linning, og foret med et ganske tungt acetatfor. Jeg liker hvordan det faller mykt ned fra den brede linningen, og hvordan linningen glatter ut magen og nesten gir meg en midje.
Og aller best? Prisen: med for, vlieselin og glidelås, tror jeg vi snakker 400 kroner.

I tillegg var det stoff igjen til ett svart skjørt til: Nok et Study Hall skirt med mønster fra Anna Maria Horner. Men halvsirkelskjørtet er høstens fabelaktige midilengde, er det også greit å ha et hverdagsskjørt som flasher de lange leggene. Jeg ser jeg burde ha strøket det litt før jeg tok bilder, og jeg sliter også med å få linningen til å holde seg nede, så jeg må nok trå til med en søm til. Jeg har også gjort noe som ikke sto i oppskriften: Feste sømrommet mellom hovedskjørtet og nederkanten opp med en stikning.
Oppsummering: To hverdagsfavoritter til drøye 500 kroner istedenfor et ferdigkjøpt skjørt til 1200 = penger spart.
Dessuten var jeg i London nettopp og prøvde inspirasjonsskjørtet på. Mitt eget er både mer behagelig og sitter bedre.




Sewing orginal one-offs are fun. But just as often it's the perfect basics that elude me when I go shopping. The replacement of the perfect black skirt, for example. This summer I saw a gorgeous wool skirt in Hobbs that didn't seem to come in my size and was quite expensive to. The shape was so simple I orderede 3,5 yds tropical wool crepe from Fabric.com and tried my own version of a halv-circle skirt with a wide, smoothing waistband, steadied with interfacing and lined with heavy acetate.
I love the way it falls from the hips, how the waistband smooths my tummy and gives me a resemblance of a waist.
I also love that I spent NOK 400 instead of NOK 1200 on the entire skirt --and that I tried the original skirt in London last week, only to realise that I prefer my own both in looks and feel.

I also had enough fabric for one more skirt; while the half-circle skirt is this seasaon's lovely midilength, it's good to have an shorter one to flash the lovely legs with. This is a repeat of Anna Maria Horner's Study Hall Skirt, and while I should have ironed it before taking the picture, and the facing needs another seam to stay in place, I am quite pleased with this to.


As well as the math: 2 skirts for NOK 550 instead of one skirt at NOK 1200 = Money saved.

søndag 4. september 2011

What's Up, Cupcake?

Min venninne hater kaker. Baking generelt, og cupcakes spesielt. Men jammen har hun ikke havnet i muffinshelvete, med to skolebarn og nabomødre med høy bakefaktor. Det gjelder å tute med de ulver som er ute. I kombinert innflyttingsgave og 40-årspresang kunne jeg ikke dy meg: Jeg pakket inn en cupcake-bakebok og dette forkleet i en ekstragave. Forklemønsteret er fra Heather Ross' Weekend Sewing, det er så elegant og enkelt; stoffet et Amy Butler -stoff. Slit'an!


My friend hates cakes. Baking them in general, and cupcakes in particular. But sure enough, with two schoolkids and neighborhood moms with sharply honed baking skills, she is now firmly ensconced in muffin hell. If you can't beat them, join them. As a combined housewarming and birthday gift I couldn't resist wrapping a book filled with cupcake recipes with this apron. Pattern is from Heather Ross' Weekend Sewing -- so elegant and simple. Fabric: Old Amy Butler. Enjoy!




søndag 14. august 2011

Så galt kan det gå



Jeg har vært i sterk tvil om jeg i det hele tatt skulle vise frem denne kjolen. Den er rett og slett så utrolig lite kledelig. Eller, som min ærlige mor sa, takk og pris: Den fremhever figuren din - på helt feil måte.

Likevel velger jeg å gjøre det, fordi det har vært en interessant erfaring. Jeg kjøpte mønsteret under ifjor høst, og hadde en visjon om å lage en slags Mad Men-aktig kjole. Den er enkel å sy, og selv om jeg egentlig med god grunn var i tvil om jeg kler ermeløse kjoler med ganske høy hals og litt markert midje, hadde jeg et håp om at dersom jeg bare tilpasset mønsteret godt nok så det passet, ville det bli fint.
Ettersom vinteren og våren gikk, ville jeg heller ha en lett og rosa tusle rundt og være avslappet glamorøs på ferie-kjole.

Så skred jeg til verket. Jeg gjorde min første offisielle full-bust-alteration. Riktignok ikke helt korrekt, viste det seg ved nærmere lesning, men altså. Kjolen passer. Den sitter faktisk som et skudd. Ingen bh-stropper synlige, ingen trekking over ryggen, ikkenoe for-store-ermehull-som viser bh-en. Den er superkomfortabel.

Siden bildet ble tatt har jeg også fikset opp i den slarkete halslinningen med noen innsnitt, og sydd et bredt belte som markerer det snevet av midje jeg har litt bedre.

Problemet er at til tross for at den passer, er fullstendig ukledelig. Det eneste som kommer til sin rett her, er beina, og de har jo ikke kjole på seg.

Jeg har likevel brukt den et par ganger. Med en lang, ermeløs jakke, fungerer den fint.

Og jeg tar erfaringen med meg: Selv med tilpasning, blir det ikke alltid fint på. Jeg kler ikke alt, bare det passer.


I've been in doubt whether I should even bother to blog this dress. It really looks very very bad on. Or, as my mother said, when I asked her honest opinion: It accentuates your figure - in all the wrong ways.

I still do, because it's been an interesting experience. I bought the pattern (butterick 5314) last fall, with a vision of making a Mad Men'esque wool shift. As the winter and spring progressed, I started dreaming of a bright and happy vacation-spirited shift dress and got some gorgeous eyelet cotton from Retronana.

Of course I knew that sleeveless shifts with high necklines are not my best look. But I thought if I only adjusted the pattern to really fit me, it would work.

Which it didn't.

I did my first real FBA (except upon closer reading, I realized I should have done a Y incision). I tweaked and darted and muslined and sewed.

And it fits. It really does. No bra straps. No gaping armholes. No stretching across the back due to not enough room for the boobs. It's really comfortable.

But it looks really bad.

Since the pictures were taken, I've sewn a couple of darts into the neckline to make it lie better against my skin, as well as a cool, wide belt that accentuates whatever resemblance I have to a waist.

Still, no hit, I promise. I've been able to save it with a long, sleeveless cardigan from Boden, but I mainly have to chalk this up as a new experience: Just because it fits, doesn't mean it looks good.




lørdag 25. juni 2011

Garantert granny-chic

Det er så gøy, med litt skamløs imitasjon. Særlig fordi det jeg trodde jeg imiterte for mitt indre øye, ved nærmere øyesyn ikke er akkurat så fint som jeg trodde det var, og at min versjon i mine øyne er mer mitt ideal.
Inspirasjonen denne gangen er den fabelaktige Dottie Angel (http://www.dottieangel.blogspot.com/). Jeg er helt forelsket i stilen hennes, men hverken kan eller vil etterape den til minste detalj. Hun har et fantastisk blikk for blekede, grumsete farger, foreldreløse skatter og nyskapning av bestemorsfiller.
Da hun nylig hadde sydd seg en sommerveske, følte jeg plutselig at jeg også måtte ha en. Nesten helt og akkurat lik.
Jeg gravde meg gjennom stoffbunkene, og fant omsider noe som kunne oppfylle min visjon. Litt nytt: Amy Butler og Denyse Schmidt. Noen biter av amerikansk vintagesengetøy som egentlig skulle bli en quilt, og som ble til en mengde andre ting isteden. Enda noen gamle biter av en psykedelisk retrostoffprøveskatt min venninne Solveig kom trekkende med. En gammel lingardin fra Ikea. Og så, kronen på verket, et par blondebrikker som jeg ikke lenger er 100 prosent sikker på hvor kommer fra, om det er Fiffi, Alethe eller fandens oldemor via loppemarked som opprinnelig eide dem. Uansett har de fått nytt liv i min sommerveske.


A bit of shameless imitation can be so much fun. In this case, the indominable Dottie Angel (www.dottieangel.blogspot.com). Part of the fun is the fact that while I imagine I am completely copycatting someone else's style and vision, the end result is still quite different from what I tried to imitate.
Dottie Angel has an infallible retro chic style I neither can nor wish to imitate completely. But I fell in love with her summer tote, and wanted to make my own.
After rummaging through my piles of scraps, I came up with the following: A remnant of an old Ikea linen curtain. Some Amy Butler, a piece of Denyse Schmidt. A couple of genuine retro fabric samples from a treasue my friend Solveig dumped on me. Some vintage bed linen originally intended to become a quilt, but was used for several other projects. And of course, a couple of lovely little lace doilies from at least one granny; I just can't remember exactly which ones.











søndag 19. juni 2011

Anna Maria Horners Study Hall Skirt



Jeg gjør virkelig mitt beste for å bli en seriøs sydame for tiden. Jo mer jeg syr og lærer om passform, jo mer innser jeg hvor dårlig ferdigkjøpte klær egentlig passer figuren min. Når de passer ett sted, er de for store et annet; når de passer et annet sted, er de for små et tredje.

Men det er sannelig ikke lett å få hjemmesydde klær til å passe helt heller. Igjen og igjen og igjen, ser jeg ut til å fullstendig overvurdere mitt eget midjemål. Jeg legger ut og legger ut, og syr inn og syr inn. Likevel ender de fleste skjørtene mine med å falle ned når jeg går.

Det sagt, dette skjørtet er det som sitter best til nå. Det kunne vært hakket trangere rundt livet, men holder seg i hvert fall oppe.


Mønsteret er fra Anna Maria Horner og er utrolig enkelt å sy. Ingen kompliserte sømmer eller teknikker, og enkle instruksjoner. Jeg tok utgangspunkteet i hoftemålet mitt og sydde en L, som jeg skrånet ut til XL rundt livet. Dette er egentlig en prøveversjon, som jeg vilje valgte stoffer som var bra nok til å bruke hvis skjørtet fungerte: En rest rød babycord fra Stoff og Stil og et retro bomullsstoff jeg har kjøpt av en venninne. Litt grelt, litt morsomt.


Jeg synes det ferdige resultatet gjør meg litt firkantet, men det finnes jo måter å kle seg rundt det problemet. Og jeg liker svingen i foldene.



The more I learn about garment sewing and fitting, the more I realize RTW does not fit my body at all. When a piece of clothing is large enough in one place, it's way too large in another: when it fits in another place, it's way too tight in a third place.

But fitting home-made clothes aren't easy either. I continually seem to overestimate my waist circumference, measure tape be damned. I increase and increase and increase, only to take in, take in, take in at the finished result. Still, almost all my skirts end up slipping off me when I walk or run.

That said, this seems to be the best fitting skirt I've made so far. It could still be a little tighter around the waist, but at least it stays up.


The pattern is Anna Maria Horner and is incredibly easy to sew up. No complicated techniques at all. I started out with a L which corresponded perfectly with my hips, then graded oout to an XL at the waist. This is a deliberately wearable muslin: I used a big scrap of narrow-wale corduroy from Stoff & Stil as well as a quilting weight retro cotton for the insets and bottom border.


The shape does seem to accentuate my somewhat boxy torso, but there are saratorial ways to skirt that issue, and I do think I'll wear this and possibly make another in a less bright version later. I love the swishyness in the pleats.

torsdag 2. juni 2011

Enhjørning!

Jeg tror aldri jeg blogget denne kjolen da jeg sydde den ifjor. Jeg husker ikke om Ls snakk om "ENørninger" gjorde at jeg bestilte stoffet, eller om det var min evige fascinasjon for Heather Ross's stoffer som bragte den i hus; uansett, dette er Ls Enhjørningskjole. Mønsteret er, som det så ofte er blitt siden, fra samme Ross.
Ett år senere har hj-lyden fått plass i enhjørningens navn, og kjolen er like stas.

I don't think I ever blogged this dress when I sewed it up last year. L loved her orange "Dog Dress" so much that when she started talking about "Uniorns" -- I ordered the lovely Heather Ross unicorn-fabric. The pattern is, fittingly enough, Ross' Flower Girl Dress - my go-to pattern for L's dresses these days. They look great, and comply with all her requirements for a usable dress.
One year later, the "c" in "unicorn" has found its place, and the dress is still in use.

mandag 30. mai 2011

I boks

I julenummeret av Marie Claire Idées hadde redaksjonen satt sammen noen helt vidunderlige små hobbygavebokser som jge falt helt for. Men det ble vår før jeg hadde anledning til å gjøre noe med saken. Samtidig drev jeg storopprydning og fant mange skoesker jeg kunne kvitte meg med. En av dem fikk nytt liv istedenfor å havne i resirkuleringskverna.
Væpnet med tekstillim og søte fat quarters fra Stoff og Stil, klippen og limte jeg stoff fast på utsiden av både eske og lokk. Det finnes med korrekte måter å gjøre det på, har jeg oppdaget siden, men det holdt så vidt mål.
Jeg ville at boksene skulle være like fine inni, og hentet frem en pakke scrapbookpapir fra Amy Butler. Scrapbooking driver jeg ikke med, men en kvinne trenger alltid litt fint papir i bakhånd. Det er nesten like bra som stoff. Til slutt limte jeg litt blonde langs kanten på lokket, og fylte den med garn i matchende farger. Voila, en gave til en ihuga strikker.

søndag 22. mai 2011

Vogue 1027 -- take two

Siden jeg sydde den svarte kjolen min for tre uker siden, har jeg bodd i den, akkurat som jeg håpet. Naturligvis skryter jeg uhemmet av at jeg har sydd den selv, men i de få tilfellene jeg glemmer å gjøre det, får jeg faktisk komplimenter som "typisk deg," og "så fin og klassisk."
Naturligvis måtte jeg ha en til. Minst. Jeg begynte med en rød. Og har lært diverse ting, noe som gjør at jeg noterer meg denne som et brukbart læringsforsøk mer enn en drømmekjole.

Det finnes nemlig viscosejersey og viscosejersey. Denne, kjøpt for en slikk og en ingenting på http://www.fabric.com/, er betydelig tynnere, lettere og mindre stretchy enn den deilige fra Stoff og Stil.
Det gjorde at den var en god del vanskeligere å sy pent i, og at sluttresultatet, til tross for at det er klippet etter nøyaktig samme mønster, er bittelitt trangere enn jeg skulle ønske, der den svarte nesten er litt stor.

Andre erfaringer er følgende:

1. Når man overlocker en innoverkurve, sørg for guds skyld å følge godt med, så jeg ikke kutter inn i stoffet som faktisk skal være igjen på kjolen. Heldigvis kunne jeg folde hullet inn i halslinningen, så liten reell skade skjedd.

2. Å sy med tvillingnål er både lettere og vanskeligere enn jeg trodde, og ekstra utfordrende i så tynt stoff som dette, da stoffet, hvis jeg ikke passet på, buklet seg mellom nålene. Samtidig sparte tvillingnålsyingen en masse tid, siden jeg slapp å sy en del stikninger to ganger.

3. Beltet er penest hvis man syr de endene som skal knytes og henge ned sammen dobbelt, fremfor å bare falde dem slik mønsteret sier.

4. Når skjørtet skal syes sammen med toppen og beltet, hold skjørtet i det øverste laget, men pass godt på at ikke noen av lagene under krøller seg. Da jeg sto opp i dag, oppdaget jeg en dobbeltsying som heldigvis var lett å sprette opp og reparere.

5. Skjørt som er skråklippet skal henge minst et døgn før de faldes nederst. Det glemte jeg, men siden jeg brukte rullefald, har jeg bestemt meg for at det er helt greit.

6. Rullefald i tynt stoff blir fantastisk fint. Å sy det langs en utoverkurve er easy peasy hvis jeg holder øyet på nålen fremfor kniven, så jeg forsikrer meg om at nålen hele tiden har stoff å sy i.

Som sagt, denne versjonen har mangler. Men med tanke på at kostnaden var 200 kroner (inkl. porto!) og tilsammen 4,5 timer av min dyrebare tid, hvorav en halvtime foregikk på gangen mens jeg ventet på at L skulle sovne, har jeg gjort mer dyrkjøpte erfaringer, og mislykte klesinvesteringer.

Nå vet jeg enda mer om hva som kan gå galt neste gang jeg tar frem mønsteret.



Since finishing my not so liittle black dress three weeks ago, I've lived in it. Just like I hoped. I brag shamelessly about it, but even in the rare instances I forget to mention I made it myself, I get compliments like "Just your style" and "pretty and classic."
Of course I had to make another. At least one. I started with a red one. And learned several lessons - enough to write this dress down as more of an experiment than a dream dress -- though I've happily used it too.

Lessons learned:
1) All rayon knits are not the same. This one, from http://www.fabric.com/, is thinner, flimsier and less stretchy than the luxurious rayon jersey from Stoff & Stil. It's much more challenging to cut into and sew nicely -- and the end result is almost a little too short across the bust.

2) When overlocking around a sharp inward curve, be attentive, for goodness' sake, so you don't cut into the fabric where you shouldn't. Luckily I was able to hide the hole in the hem along the neckline. On the other hand, and somewhat counter to the preceeding advice: When overlocking along a curve, keep your eyes on the needle, not the knife. Worked like a charm on the actual hem.

3) Sewing with a twin needle is both easier and harder than sewing two rows of topstitching. The distance between the seams will be more even, but it's a challenge to keep the fabric between the two seams from buckling up.

4) The belt will look best if the wide tie ends are actually folded double lenthwise and sewn together.

5) Skirts cut on the bias are supposed to hang for at least a day before hemming. I forgot and disregarded this completely, but it seems to have worked out ok.

All in all, not perfect. But considering the total cost of the dress was around $35 and 4,5 hours of my precious time (including 30 minutes of hand basting while waiting for my daughter to fall asleep), I would have to say I've had more unsuccesful adventures in both sewing and shopping. Though it's not perfect, I've had lots of retail wear with a worse fit.

søndag 15. mai 2011

Selvsydd 17.mai

I år stiller jeg i selvsydd 17. maiantrekk. Det var egentlig ikke planlagt. Men plutselig falt ideene sammen og timingen var der, og da var det fint å ha en deadline.
Stoffet til skjørtet har ligget her i et år.
I mange år har jeg bodd i noen helt enkle, rett opp og ned skjørt med splitt i siden i litt stretchy stoff fra Vero Moda. Vi snakker om at det første ble mitt før årtusenskiftet. Men det var bare å innse at de etterhvert var blitt utslitt, for små eller ødelagt, så jeg kjøpte et stykke stretchtwill på Stoff og Stil for å se hva jeg kunne få til.
Da jeg endelig kom så langt som å sy idet, var "mønsterskjørtet" sporløst borte. Men det var enkelt likevel:
Jeg brukte ikke en gang målebånd, jeg draperte bare stoffet rundt hoftene for å se hvor vidt det trengte å være før jeg sydde en tube med glidelås i den ene enden og en splitt i den andre. For en gangs skyld innså jeg at når det gjelder glidelås er det bare "The Hard Way or No Way," og tråklet. Det ble perfekt!
Deretter målte jeg på øyemål hvor jeg trengte innsnitt i midjen, både foran og bak. Jeg tok ikke nok første gang, så jeg måtte til pers med to ekstra foran før det satt pent. Deretter sydde jeg på en "linning" i samme stoff som jeg vrengte til baksiden og sydde fast med en stikning for stabilitet. Voila! De har stretch twill i både brunt og svart også på Stoff og Stil, for å si det sånn.



Egentlig skulle den knallrød babycorden bli en kjole a la Sew Serendipitykjolen min, kantet med det nydelige Libertystoffet. Men når jeg nå en gang hadde dette hvite skjørtet, og alltid er i manko på fine overdeler, kortet jeg den ned til en tunika etter samme mønster.
Siden forrige forsøk så fint ut forfra, men strakk seg over korsryggen bak, og jeg også syntes den strakk litt foran på overdelen, la jeg til et par cm i bryststykket foran, samt ganske mange cm i underdelen. For mange, viste det seg, og jeg har allerede snippet noe bort før jeg sydde. Den ville antagelig sett litt bedre ut foran om jeg hadde tatt enda litt mer, men min mann, kleskonsulent i nøden, sa med rette at om jeg gjorde det, risikerte jeg å få tverrstrekking bak. Og bak sitter den jo helt perfekt nå:




Alt i alt, er jeg vel ikke helt overbevist om at dette er mitt ideelle mønster. Jeg får det til å passe ganske godt, men for mye rysjer, puffermer og ikke minst raglanskårne ermer, er ikke det aller mest kledelige til meg: Det understreker at jeg er stor oppe og smalere nede.


Men sømmessig er dette noe av det fineste jeg har sydd; jeg er utrolig stolt av finishen og sømmene generelt. Til og med den usynlige glidelåsen i siden på tunikaen satt pent på første forsøk. Metode: Stryk tennene vekk fra glidelåsen, nål fast, bruk usynlig glidelåsfot og sy med glidelåsen øverst.




Prikken over i-en er likevel blomsten på skjørtet, synes jeg; en idé jeg fikk ettersom prosjektet skred frem og jeg tenkte på at dette kunne bli et sett. Den blafrer litt, men holder mål.


God 17. mai!





lørdag 7. mai 2011

Husligheter

Det var så gøy med forklærne i Freshcut-stoffene at jeg ble helt inspirert. I tillegg til forkleet, fikk bursdagsbarnet derfor fire servietter, og et kjøkkenhåndkle i antikk lin med Freshcut-bord og kroklissekant.

Flaut eller bra?












Er det flaut eller bra å lage en gave man synes er så fin at man ikke har lyst til å gi den bort?



En venninne av meg ønsket seg et forkle i sommerlige farger. Jeg hadde noen meter Heather Bailey-stoffer som hadde ligget altfor lenge, og som var perfekte til et lite, romantisk retro-forkle. Brukte forklemønster fra Weekend Sewing, og boltret meg med litt kroklisser og pomponger.



Det eneste problemet var at jeg ble så forelsket i min egen kreasjon at jeg helst ville beholde det. Heldigvis hadde jeg akkurat mer stoff igjen til et nesten identisk forkle, om enn ikke flere matchende pomponger. Det siste ble igjen på kjøkkenet mitt, mens det første nå er hos sin tilsiktede eier.
















lørdag 30. april 2011

Den lille sorte



Den lille sorte. Den perfekte kjolen. Den myke, men likevel elegante kjolen, som alltid er god å ha på og som alltid ser bra ut, enten det er på jobb, café, ferie eller fest.
Jeg hadde sluppet opp for dem. De jeg hadde var utslitt, uformelige, for små her, men for store der. Og alt butikkene hadde var forbanna marineblått denne sesongen.

Det tar tid å sy, men det tar jammen tid å finne en perfekt kjole i butikken også.

Men Houston, we have a dress!

Svaret på alle mine svart-kjole-drømmer ligger i Vogue 1027. 160 kroner. Tre meter svart viscosejersey til 270 kroner. En god fridag.

Å klippe til, og ikke minst tenke ut hvordan jeg skulle løse bysteproblemet tok nesten like lang tid som selve syingen. Den var unnagjort på drøye tre timer.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å være ordentlig skikkelig og endelig finne ut hvordan jeg gjør en såkalt Full Bust Alteration -- en endring av mønsteret som tar høyde for romslig byste uten å forstørre alt.
Men jeg ble helt svimmel av alle mønsterbitene som skulle klippes og strekkes og flyttes hit og dit og ga opp. Isteden tegnet jeg et ekstra forstykke som jeg la over det andre litt paralellfoskjøvet og tegnet på den måten inn en ekstra fold og ga forstykket litt ekstra lengde. Det funket som snus, og det er lenge siden jeg har hatt en liten, svart kjole som har sittet så perfekt. Om noen gang.

Heldigvis behøver det ikke bli like lenge til neste gang. For denne blir det fler av!

Oppgradering

I månedsvis tenkte, tvilte og samlet jeg stoff til å oppgradere putehaugen i spisestuens vinduskarm til en spennende kombinasjon av orange og aqua. Så fikk jeg se et bilde av noen isfargede pastellputer og innså at det var det som var det rette i spisestuen vår akkurat nå. Med lerret fra Stoff og Stil var det ikke akkurat en enorm økonomisk investering. Ganske kjapt gikk det også, når man har taggesaks til applikasjonene. Sirkeltemaet var et innfall, og selv om blomsterputen kanskje er i overdådigste laget, klarte jeg ikke la være.





torsdag 28. april 2011

Jeg lovet deg aldri en rosenhage

Alison på Cluck Cluck Sew we min nye bloggheltinne. I løpet av få dager har jeg fått svaret på hvordan man lager to ting jeg har ant var superenkelt, men ikke visst hvordan. Denne gangen er det blomsterputer. Eller sånne lagvise blomster. Det tar litt tid, men er superenkelt. Og med taggesaks kan man bruke hva det skal være av stoff.






Huslige dyder

Altså. Jeg har vært ordentlig husmoderlig i det siste. Jeg har ryddet og ryddet og kastet og kastet. Men noen ting er vanskeligere å kaste enn andre. Et en gang supereksklusivt dobbeltdynetrekk i den fineste egyptiske bomull, for eksempel. Det var for slitt i kantene til å brukes som respektabelt dynetrekk lenger. Men det var fortsatt altfor mye godt stoff igjen i det til å gi opp alt håp.
Samtidig hadde min utrensking av skapene avslørt en mangel på anstendige putetrekk.
Eureka!
Jeg fikk fem rause trekk ut av det, to helt hvite før jeg kom på hva slags morsomme ting jeg kunne finne på med noen jelly roll-striper av retrosengetøyinspirert stoff fra Urban Chiks.
Dream on, heter stoffene, og jeg gleder meg til å drømme på dem.




























Be Square

Jeg hadde bare én rund pute. Alle de andre var firkantet. Men det går vel an å forsøke bloggeputer med firkanpute også? Litt fortere gikk det dessuten. Men nå er det nok spraggel der ute. Nå trenger jeg en ensfarget pute eller to.

Sørgekåpe

Det var mange år siden sist, jeg hadde mistet oversikten over når vi sist hørte noe fra hverandre. En gang på 90-tallet, et sted mellom Singapore og New York, Oslo og København, hadde vi mistet kontakten. I mars la jeg Julie til på Facebook, og fant henne midt i sitt livs tragedie.
Det er lite som kan lindre og trøste. Men det er lov å forsøke.
Sy et teppe, sa Kristin, da jeg var syk, ville jeg bare ha noe å holde i.
Jeg gjorde det. Et mykt, melankolsk teppe til å ha over skuldrene i kjølige vårkvelder.
Om ikke annet er det et uttrykk for at noen vennskap varer lenger enn man tror, og kanskje kan være verdt noe når man minst venter noe godt.