Gullfeber

Her er mitt lille romjulsprosjekt! Ideen har ligget og modnet i hodet mitt i flere år, men det har tatt tid å få tak i et stykke gullskinn som gikk under tollgrensen; deretter trengte jeg mot til å klippe i skinnet, for ikke å snakke om en bærekraftig ide til veske.
Jeg tenkte lenge på å bruke Heather Ross' Town Bag mønster, men da det kom til stykket, improviserte jeg noe litt mer avansert, etter en veske jeg fikk i julegave av søsteren min. Det er en håndveske, med plass til det jeg trenger for en fest: Lommebok, mobil, lebestift og bittelitt til.
Jeg har slurvet og jukset litt her og der, og takk og pris for at Liberty trykker stoffene sine så godt, for jeg kom i skade for å sy deler av foret på vrangen. Men dersom man ikke går den nærmere etter i sømmene, passerer den som en ganske lekker og rocka veske.
Den er ca 25x20 cm bred og høy, og ca 10 cm dyp. Jeg har brukt en metallglidelås og festet og forlenget stroppene med d-ringer fra Panduro og en karabinkrok fra Jernia.



My little Christmas project for myself! I've thought about sewing a little golden bag for years, but it has been a long time coming. First, I struggled with finding a golden hide that would pass under the customs officials strict 200-kroner limit; then I needed to work up the courage for cutting into the lovely leather, not to mention an idea of how to cut it.
For a long time I thought I'd use Heather Ross' Town Bag pattern, but in the end I ended up improvising, using another Christmas gift bag as a model.
Thank God Liberty prints its lawn fabrics so thoroughly, since I managed to sew on part of the lining on the wrong side. Oh, well.
It does not bear too thorough an examination; there are short cuts here and there. but on the surface, it's my perfect party purse, with room for a wallet, mobile, lipstick and a little bit more if need be. Like keys.
It measures around 20x25x10 cm, and the straps are connected to the bag and each other with D-rings and a lobster claw.
Very pleased with myself, actually. Bring me my leather!

Kjerstis kjole

- Tar du bestillinger? har Kjersti spurt mer enn en gang. Og jeg har sagt Joda, men så har det blitt med det. Naturligvis søker jeg verdensherredømme, og lite er mer smigrende enn folk som vil ha det jeg syr. Likevel har prosjekter for andre en lei tendens til å ende som propper i systemet. Plutselig er jeg umotivert, men kan heller ikke sy andre ting før det jeg har lovet bort er ferdig.
Men da Kjersti fylte 40 og egentlig ikke ønsket seg noen ting, ble valget enkelt. Skjørt eller kjole etter nesten eget forgodbefinnende.
Hun valgte Vogue 1027, som det viste seg også er ganske snasen brukt bak frem.
Jeg sydde den i sjøgrønn viscose, og pyntet den med paljettsymerker på skjørtet.
Kjersti ble veldig fornøyd.

- Do you take orders? Kjersti has asked me several times. And I've said, Yes; then done nothing about it. Of course I seek world domination, and little is more flattering than others asking for the things I sew. Still, projects for others have a sad, sad tendency to mess up my system. My motivation flags, the fabric lies uncut on my table, full of reproach; and my conscience does not allow me to get on with things for myself before I have finished what I promised I'd do.
But when Kjersti turned 40, I offered her the choice of a skirt or a dress, sewn from my smallish repertoire.
She chose a Vogue 1027, which, it turns out, can also be worn back to front with great success.
I sewed it up in a seafoam colored viscose jersey and embellished it with sequined appliques. Kjersti was very happy.
And I am finally back to sewing things for myself.

The Julekalender

 

To år gammel og i sin tredje advent, men dog: The Julekalender.
Å, som jeg elsket den gammeldagse hjemmesydde julekalenderen fra mammas barndom - som hang hos besteforeldrene mine. Mamma var litt mer sånn 70-talls, som skydde håndarbeid som pesten og hang adventsgavene opp med knappenål i den brune billedveven fra farmor.
Jeg skjønner cupcakemødrene litt, jeg har litt å kompensere for selv.
Og det jeg manglet, var altså en ordentlig fin, hjemmelaget adventskalender. Det jeg manglet, skulle naturligvis min egen datter få. Nevermind at jeg nå dekonstruerer ferdige Disney- og Playmobilkalendere for å pakke inn gavene individuelt og legge dem i den hjemmesydde for den autentiske "min-mamma-gjør-helt-spesielle-ting-for-meg"-følelsen.
Som sikkert enn så lenge gir meg bedre vibber enn min datter.
Nuvel.
Den er sydd av Ikea-lin, lommene av forskjellige rester, tallene en blanding av pyntesting, stempling og påsydde bånd

Two years old and in its third advent, still: The Advent Calendar.
Oh, how I loved the home-made, old-fashioned advent calendar from my mother's childhood - at my grandparents.
My own mother was more of a 70s mom who avoided crafts like the plague and hung up our advent gifts in my other grandmother's brown tapestry.
I do have some sympathy with the cupcake-mom set; I have things for which to compensate.
What I didn't have, I want my daughter to have.
And what I did not have, was a lovely, home made advent calendar. Never mind the fact that I now deconstruct pre-fab Disney and Playmobil calendars to wrap the gifts individually and stick them in the homemade pockets for that authentic "my mom does very special things for me"- feeling.
Which of course pleases me more than it pleases her.
However.
It's sewed on a base of Ikea linen, the pockets are various scraps, the numbers a mixture of decorative stitches, stitched-on ribbons and stamped patches.