Juleputer

Ingenting gir sylyst så mye som tidspress på helt andre ting. Da vi plutselig skulle feire jul med et par ekstra, måtte jo de ha gaver også. Jeg sydde sammen en sofapute til hver....for å utsette ryddingen av syrommet noen bare en bitteliten stund til.

Retro julegave

Jeg har jo dette sengeteppet søsteren min skal få. Men å legge to store stoffstykker sammen og quilte og kante det har liksom fortonet seg som en uoverstigelig oppgave i høst. Som en symbolsk gave sydde jeg derfor en pute i samme stil i all hast som hun fikk til bursdagen i november. Den likte hun og mannen så godt at de ville ha flere. Ikke til sengen, men sofaen. Det skal de få nå. Hovedstoffet er grov lin fra Stoff og Stil, de fargede lappene er en blanding av vintage sengetøy og "nygamle" stoffer fra en rulle med "Dream On" av Urban Chicks. Samt litt gamle blonder herfra og derfra.

Ting jeg lærte i hagen i år

Hagen og jeg. Et kapitel for seg. Jeg begynte så bra. Slukte blader, planla, luket og plantet, og drømte. Så oppdaget jeg den urgamle sannhet om at Det som kan vokse, vil vokse. Og det som vokser best, er ugress. Resten så ut til å overleve i varierende grad uten min nennsomme pleie. Hagen forfalt totalt igjen, ifølge min mann til det enda verre. I år tok jeg litt fatt på ny.
Her er noen av årets lærdommer.

Det som kan vokse, vil vokse. Men det vokser bedre med litt gjødsel. Rhododendronen vår hadde stått urørt siden vi flyttet inn. Dårlig jordsmonn og sånn. Men nå begy nte den å skrante. En halv pose surjordsgjødsel til den nette utgift av 25 kroner, gjorde underverker. Faktisk såpass store at vi fikk en ny runde blomster i september. Nå lurer jeg på hvordan de struttende knoppene som står og venter vil tåle vinteren.

Georginer er utrolig lite arbeid for utrolig mye blomst. Men man kan ikke vente til uti juni med å så dem hvis man vil ha mer enn to omganger med blomster. De spirer saaaaakte ute, og må forkultiveres for maks glede. Tas inn med en gang frosten kommer også, men det visste jeg fra før. Det blir nye knoller neste år.

Tålmodighet er en dyd. Gi planter lyst og luft, og det som kan vokse, vil igjen vokse. Den hvite ripsbusken jeg fant skranten og gjemt inne i syrinkrattet har sakte og usikkert vokst seg livskraftig igjen, og i sommer kunne vi plukke en halv liter hvit og søt rips fra den. Å plukke rips med en treåring i hagen er en fin ting. Å pynte kaker med dem også er fint.

En sykdom er sjelden en katastrofe. Jeg ønsket meg alltid en rosenhage, og i år fikk jeg omsider på plass tre nye austinrosebusker foran terrassen. Stor skrekk da jeg oppdaget neonoransje rust på en gammel og uinteressant rosebusk i en annen ende av hagen. Jeg gikk til krig mot rusten på bioterror-vis, slepte kvistene på plass gjennom hagen, brant dem på Isi, sprayet som en gal og krysset fingrene for at rusten ikke hadde nådd de NYE plantene.
Men damen på hagesenteret hadde rett: Sykdom rammer de syke og svake. Pass på at rosene er sunne og riktig gjødslet, og det vil gå dem godt her i landet.

Høst

Bare fordi jeg ikke blogger, betyr det sjelden at symaskinen står helt stille. Selv om kulda og mørket satte sitt preg på meg også da november satte inn for alvor, og jeg satt i sofaen opptil flere kvelder. Dette er en veske jeg sydde som en overraskelsespresang langt tilbake i oktober. Rester av lilla møbelfløyel og et kult retrostoff fra Amy Butler, fra Daisy Chain-serien hennes.

The things we do for love

Denne sangen har surret og gått i hodet mitt de siste dagene. På grunn av denne kjolen.
- Skal vi lage en kjole med en rev på?
- Ja. En rev, som er på vei til hiet sitt.

Først kjole. Så jakt på rev som egner seg som applikasjon. Lu fikk til og med godkjenne sjablongen, før jeg møysommelig klippet og strøk og sydde den på. Sjekk også hullet i treets røtter.

- Vil du ha den på?
- Mamma. Det er ikke noe hi der.
- Joda. Se der.
- Ok. Men mamma! Reven er for stor. Jeg vil ikke ha den på. Reven må være mindre.

Hun har egentlig litt rett. Ideelt sett skulle reven vært mindre. Men jeg kommer ikke til å ta den av.

- Mamma! Hvis du lager en revunge også, som går foran revemammaen, blir det bra.

Jeg finner en rev i passe størrelse. Gjentar klipp, stryk og sy. Neste morgen.

- Mamma! Revungen ser ut som en voksen rev!
- Javel?
- Og så har ikke revene noen munn! Da kan de ikke spise, og hvis de ikke har munn vil jeg ikke ha den på meg og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Jeg hadde tenkt å gi meg. Men hvis det bare er noen få sting til munn som mangler, så kanskje...?
- Nei, det må være en revepappa der også! Der!
- Det går ikke. Det kommer til å se ut som om han flyr. Det er ikke plass til en revepappa der.
- Da vil jeg ikke ha den på og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Kjolen har altså en revunge mer enn på bildene.
Jeg var på gli når det gjaldt munnene. Men revepappaen veltet den tuen.
Nå gir jeg meg. Det blir hverken munn eller revepappa, og hvis hun fortsatt nekter å gå med den, får jeg vurdere et salg. Den blir ikke billig, selv om glidelåsen er litt ujevn i høyden.

Svart sløyfe

40-årsdagene kommer som perler på en snor dette året. Og en kjær, gammel venninne innrømmet at hun ønsket seg noe fra LilleLu. Det var et ønske jeg ikke kunne motstå.

Men hva skulle hun få? En veske var et enkelt valg. Jeg visste også raskt at den skulle være rød og svart og fant frem fire stoffer med det samme. Men så var det designen.

Denne damen er særs urban og elegant. Det eneste stedet hun ikke tripper rundt i høye hæler er på seilbåten. Det måtte ikke bli for retro eller husflid eller nusselig for henne.

Jeg grunnet og kladdet kontinuerlig i hodet -- ingenting virket helt riktig. Før ideen om en svart fløyelssløyfe ramlet ned. Da visste jeg akkurat hvordan den måtte bli.

Utsiden er møbelmicrosuede, innsiden et Alexander Henry-stoff, tror jeg. Og sløyfen er av en fløyelsrest fra Stoff og Stil.

Bestillingsverk

En jeg kjenner via nettverdenen min så den forrige kjolen jeg sydde og ville gjerne ha en til datteren sin. Jeg har ikke tatt bestillinger på en evighet, så det var jo veldig stas å bli spurt, og inspirerende å gå igang. Jeg turde ikke bruke ekte gamle stoffer til noe som skulle selges, så alt her er en kombinasjon av Amy Butler og Stoff og Stil. Samt gamle og nye blonder og bånd hentet både på Stoff og Stil, USA via Etsy og antikkmarkedet i Nantes.
Jeg trodde bare jeg trengte å klippe av trådene som henger ned. Men da jeg hang kjolen opp, så jeg at jeg hadde slurvet med falden, og at det nederste panelet er skjevt. Så det må jeg pirke opp og sy på nytt før den kan sendes avgårde til en frøken på fire år.

Nymalt!

I realiteten var det 12 år siden en malerkost har fart over vegger, lister og tak hjemme hos oss. Da vi flyttet inn, var det bare noen år siden totalrehabilitering, og vi trengte ikke gjøre noe. Nå var det blitt skjoldete og grått, og på høy tid. Jeg benyttet anledningen til å bytte farge i spisestuen, fra eggehvitt til en 50-talls lyseturkisakvablå, som i hvert fall jeg synes er veldig fin. Ikke minst gir den ekstra glød til alle møblene i teak og kirsebær og hva de nå er laget av, og sammen med det hvite, ser det nesten herskapelig ut.

Bare må ha det!

Nå skulle jeg lagt ved det første baby/leketeppet jeg sydde for snart fire år siden, det som bare skulle stagge hosten min, men som endte med å vekke sylidenskapen min til live etter mange år i dvale. For jeg har lært så mye, mye, mye siden da. Ikke minst hvor jeg kan få tak i stoffer som får hjertet mitt til å banke så hardt at jeg bare MÅ ha dem og gjøre noe med dem, selv om det -- som i dette tilfellet -- ikke en gang er noe jeg har behov for.
Da jeg fant en Fat Quarter-pakke med alle de syv Far Far Away 2-stoffene i aqua på Etsy, bare måtte jeg ha det.

Og jeg bare måtte sy en babyquilt av det. Ikke fordi jeg venter en baby. Eller fordi jeg en gang er helt sikker på hvem som skal få dette. Men bare fordi. Og fordi en babyquilt er litt mer håndterlig enn de andre store quilteprosjektene jeg har holdt på med.

Det var nok jobb. For selvfølgelig måtte jeg teste ut noen flere quiltesting, og det tar tre ganger så lang tid og fem ganger så mye tråd som vanlig rettsøm, og jeg ville forsøke å sy to sømmer på hver side av stoffskjøtene, noe som doblet antallet sømmer. Men jeg synes det ble veldig fint. Baksiden er i grov, naturfarget lin. Og kantene er som så ofte ellers, av rester fra lappestoffet.

Det rare er at mens jeg sydde, ble det bare tydeligere og tydeligere for meg hvem som må få det. Problemet er at det er en person det ikke er helt naturlig å gi en så forseggjort babygave til. Hva gjør man da?

Det er omtrent 100x130 cm stort, og mellomlaget er et tykt flanellteppe.

Speak my language

Denne kjolen er ikke bare en kjole. Den er en illustrasjon på hvorfor jeg ikke har lagt karrieren på hylla og satset på søm, og på hvorfor jeg liker så godt å sy.

For et par år siden hadde jeg faktisk muligheten. Jeg kunne sluttet i jobben min, og fått lønn i lange tider. Noen trodde jeg kom til å gripe sjansen. Det gjorde jeg ikke.

En ting er at jeg ikke var mentalt klart til å forlate noe som er en så stor del av min identitet. En annen viktig grunn er naturligvis at enkeltmannsforetak innen søm økonomisk ikke er i nærheten av å konkurrere med økonomien i en ganske godt betalt jobb i det private.

Men den tredje er kanskje den viktigste: Jeg liker å ha en ting som er bare min. Hvor jeg står helt fritt. Til å sy manisk eller til å ta lange opphold. Til å slippe papirarbeid og formalia, men ikke minst forventninger. Til ikke å tenke på hva som selger, eller hva som nødvendigvis er min stil, og på å slippe å være redd for å ta sjanser. Til enhver tid å følge lysten og inspirasjonen, til å teste ut nye ting og ikke være bundet av hva som er "min stil."

Jeg synes sånn ellevill retro er superlekkert. Men det er ikke helt meg, jeg begynner å føle meg litt for gammel for det, at det ville være påtatt å kjøre fullt på. Dessuten har jeg ikke helt følt at jeg har tatt det på kornet, det er nesten som en dialekt jeg ikke har følt at jeg helt behersket og følte meg hjemme i. Men jeg har hatt voldsomt lyst til å forsøke. En av de store inspirasjonskildene der er http://www.smilerynker.blogspot.com.

Og det var hennes fargespill og stofflek jeg hentet frem da jeg endelig fant et stoff på Stoff og Stil som fikk alle mine egne stoffrester til å henge sammen til akkurat det riktige bildet. Jeg var sikker på at jeg imiterte henne hemningsløst, jeg hadde et så tydelig bilde av tingene hun syr inne i hodet.

Men da kjolen var ferdig, gikk jeg inn på bloggen igjen og så at den lignet slett ikke SÅ mye på det som jeg trodde jeg hadde kopiert skamløst. Jeg hadde gjort min helt egen greie. Og truffet akkurat på den tonen jeg ville.

Kanskje blir det mer i samme stilen. Kanskje ikke. Hovedpoenget er at det står jeg fullstendig fritt til å bestemme. Så her, enn så lenge, bursdagskjole til fadderbarnet mitt:

En fin blanding av nytt retrostoff, en gammel duk, litt gammelt dynetrekk, noen nye kroklisser og eldgamle blonder fra Frankrike.

En felles visjon

Er det ikke dette man kaller Granny Chic? Ifjor kjøpte jeg, og kuttet opp, en masse små kvadrater av gammelt sengetøy. Det skulle bli en nine-patch-quilt. men av ulike årsaker er den blitt liggende, og da jeg snakket med søsteren min, som jeg så for meg at kunne få den ferdige quilten siden den ikke helt passer inn hos oss, fikk vi en annen idé, sammen. På loftet hennes var nemlig en kasse gammelt tøy etter vår fars kjærestes avdøde mor. Gamle duker og lakener med nydelige blonder. Og dessuten drømmer søsteren min om å lage et lekker hodegjerde til sengen sin.
- Hva med....? sa hun, og foreslo at jeg sydde et teppe med de gamle blondene på. Jeg la til noen ekstra striper med vintagelapper. Blondene er fra stesvigermor, konfirmasjonsfest hos oss og franske gamle dager. Et herlig arvestykke er med andre ord i ferd med å ta form. Og skal ligge på tvers over søstersengen, som et sånt halvsengeteppe.
Det passer bra i mitt hode i hvert fall. Ikke minst fordi jeg er særs inspiirert av www.dottieangel.blogspot.com sin "granny chic" stil, som dessverre ikke går helt som hånd i hanske med resten av hjemmet mitt.

Min egen sminkepung!

Strengt tatt er dette aller siste krampetrekning før ferrien, en etterlengtet sminkepung sydd av avskjær fra singoallakjolen. Ute av trening på veskesying, så den ble altfor høy og smal i forhold til planen, men den duger ak,kurat.

Jeg har foret med vlieselin til en avveksling; tidligere har jeg styrt mye unna fordi det er dyrt og ikke minst fordi forfatteren av min første favorittsybok (www.amykarol.com) hater vlieselin og anbefalte å heller bruke flanell som mellomlegg. Flanell er flott, det. Men noen ganger vil man ha det hele litt stivere, og da er virkelig vlieselin ikke noe å være redd for, har jeg lært. Så, som sagt, denne får duge til jeg har tid til å sy noe med riktigere dimensjoner. Den er jo ganske lekker å se på, synes jeg.

Tilbake til skolen

Jeg har to nevøer. Og det er ikke måte på hva jeg har lovet min søster å sy til dem. Brannbilforheng til køyesengen. En diger legopose. Og jeg har ikke gjort det.
Men nå ønsket de seg gymposer, og det var ikke fullt så uoverkommelig, snarere tvert imot kastet sammen på en times tid i en rest olastoff, initialer i prikkete stoff og knytebånd av et grovt lin-skråbånd. Håper de faller i smak!

Lille Prinsesse

Siste maniske syinnsats før ferien har naturligvis vært i bruk noen uker når dette når internettet: En spontansydd singoallakjole til Lu, som for tiden er en god krysning av Lille Prinsesse og Prinsessen på Erten, dog uten unntak alltid iført Lynet McQueen-truser i guttemodell under sommerens utallige kjoler.
Stoffet er...nok en gang Heather Ross. Jeg skal snart ta en pause. Må bare fikse opp et barnerom og noen små quilter først.
Kjolen ble fin til slutt, men i hastverkets navn gadd jeg ikke dobbeltsjekke tutorialen jeg har brukt før, og sydde ermene på feil vei. Syntes den ble litt rar i halsen, men det tok altfor lang tid før jeg ga meg, og dertil altfor mange sømmer å sprette opp til slutt. Ikke minst fordi jeg på et tidspunkt droppet ermene og sydde inn kantene på bolen...for så å sprette opp igjen. Ikke si til noen at prinsessen på toppen av det hele er opp ned.

VI tapetserer videre

Man finner så mye rart. På så rare steder. Denne puffen så jeg lengselsfullt på gjennom vinduet i en bruktbutikk i Fauske da jeg var på jobbtur i traktene, og vi kunne IKKE reise til flyplassen før jeg hadde kommet meg inn i den butikken ved åpningstid og tatt med meg puffen. Er den fra 30-tallet? 40-tallet? 50-tallet? Jeg holder en knapp på 1940-tallet, betalte 680 kroner og tok den med meg hjem på flyet. Kollegaen min himlet med øynene, men han har sett meg dra hjem (og knuse) ting før.)
Men siden den gang har det gamle, slitte stoffet møtt litt for mange katteklør. Dessuten matchet det ikke det nye sengeteppet.
Frem med møbelstiftemaskinen! Hvis noe hadde spurt meg hva min favorittduppeditt er for tiden, er svaret helt kalrt møbelstiftemaskin. Det er så mange prosjekter som så lenge har vært "det hadde vært en enkel sak...om bare..." -- og nå er de bare en enkel sak. På et par timer var puffen forandret til dette:

Båndene og den fine føyelsknappen på toppen er forsvunnet; jeg tror dessverre ikke de kommer på igjen. Men sjelen og stemningen i den fine åttekantede lille sminkekrakken synes jeg er bevart. Samtidig står den til sengeteppet i fargene, og er et aldeles kledelig lite tilbehør til mitt splitter nye 60-tallssminkebord fra Finn:

This Must Be Underwater Love

Dette har jeg bare ønsket meg i snart 20 år. De to siste semestrene jeg studerte i USA på begynnelsen av 1990-tallet, vandret jeg drømmende rundt i bruktbutikker og siklet på gamle, falmede, forseggjorte pastellfargede quilter. Men akk, ikke hadde jeg penger nok, og ikke hadde jeg plass i bagasjen som skulle hjem noen måneder senere heller. Men én dag skulle jeg ha et sånt, det visste jeg.

Nå er dagen her:

Som man kan se, var et prosjekt i største laget, både for meg og symaskinen min:

Derfor må jeg innrømme at jeg jukset litt. De lange remsene på oppsiden, både de helt hvite, og de med patchwork, quiltet jeg med bare toppen og mellomlegget, bit for bit, før jeg sydde dem sammen. De brede hvite ytterkantene er quiltet sammen med baksiden; i tillegg har jeg for sikkerhets skyld sydd noen sømmer langs patchworkrutene over hele teppet for å sikre at baksiden ikke bare blafrer og krøller seg.

Jeg kan ikke sitte og sy metervis for hånd, men endelig har jeg funnet sømmen som ligner mest på håndsting til å sy fast kantene med: søm 82 på Pfaffen (2058).

Så får det heller være at vi nesten aldri rer opp sengen skikkelig. Nå har jeg endelig sengeteppet mitt.

Søndagsgiraff

I Sy-land er singoallakjoler det siste store for småjentene. Jeg ble inspirert jeg også, en søndagsmorgen. Til og med til å sy i jersey, det gjør jeg aldri, men jeg hadde rasket med meg en søt rest fra Stoff og stil. Fant en enkel tutorial på nettet:

http://indietutes.blogspot.com/2007/07/peasant-blouse.html

Klippe, klippe, spørre Lu:

-Skal vi ha noe på den? En fugl? Eller et eple?

- En giraff!

Å finne bra giraffer på nett var ikke lett, den jeg likte best var for liten, så jeg tegnet på frihånd en større versjon av den på vliesofix og strøk det på et rutete loppemarkedsstoff.

Sy sy sy -- det er på dager som dette jeg ønsker meg overlockmaskin og husker hvorfor jeg ikke syr i jersey, å overlocke på vanlig maskin taaaar såååå laaaang tiiiiiiiid.

Men vumm, vumm, vumm, så var den ferdig, og det var kanskje like greit at Lu ikke ville ha den på før imorgen, for stoffet hadde noen støv- og skittmerker på innsiden og hadde godt av en liten vask jeg hadde hoppet over i iveren.

Pimp krakken min

Vi har så mye tilfeldig sammenraskede ting. Ikke minst flyter huset av krakker fra Gud-vet-hvor, som vi hele tiden tror skal gjøre livet mer hensiktsmessig og erstatte noe styggere. Denne tror jeg mannen min hadde med seg hit. Dølle metallbein, og rødt kontorstol-ullstoff, som sto på et gjesterom og ble flyttet til badet fordi den andre krakken --avlagt fra noen andre -- var for ustabil for en smårolling å klatre på. Men den matchet jo ikke!
Nå gjør den det. Ti minutter med møbelstiftemaskin og en knapp fat quarter med prinsessestoff så subtilt at selv voksne kan like det - ta da!
Nå er jeg glad.

Tillit i storbyen

En gang hadde denne stolen en tvilling. Men den begynte å skrante allerede på 80-tallet. Jeg tok dem med meg begge to likevel, til mitt første hjem hjemmefra i Norge. Den som drysset halm, fikk bare et lite stykke stoff festet med tegnestifter under seg, og det gikk fint, det. I noen år og gjennom et par flyttinger. Men sånt er jo ikke god stolpleie, og sakte, men sikkert, klappet den ene stolen fullstendig sammen. Den gikk rett og slett i biter.
Men denne ble med videre, til huset vi bor i nå. Rimelig skranglete, men det var liksom stolen min, arvet fra en eller annen slektning på Vestlandet.
Men nå var også den kommet til punktet hvor det var reparer eller dø. Åtte av ni gjordbånd hadde gitt etter og løsnet, og jammen hadde ikke denne begynt å drysse også.

Men jeg har ingen møbeltapetserererfaring. Ikke sånn hammer- og spiker og konstruksjonserfaring. Likevel. Hva hadde jeg å tape? Å reparere den profesjonelt tror jeg bare ikke den var verdt.

Men hvor får man tak i sånne ting som gjordbånd og stifter og strie? Ikke så lett.
Research viser at Stoff og Stil er den beste kilden.
Den nest beste, eller faktisk beste, siden jeg slapp å dra til Drammen, er en snill møbeltapetserer. Jeg vet om en. Men jeg visste ikke hvor snill hun var.

Da jeg ringte for å spørre om hun kunne selge meg gjordbånd, sa hun ikke bare ja. Hun sa jeg trengte en gjordbåndstrammer også, hadde jeg det? Nei. Det er nemlig ganske dyrt, sa hun, på telefonen til meg, en fremmed kvinne, Så du kan godt få låne en av meg.

Vikaren hennes slapp meg inn i lokalene og ga meg attpåtil opplæring i hvordan stramme og feste båndene. Da var det bare å gå til verks.

Planen var å stramme bånd, lime hullet i bunnstrien med gaffatape, for så å trekke den om. Som man kan se av bildet, har tidens tann og utallige katters klør gjort sitt med trekket.

Jeg var dum nok til ikke å ta bilder av HVOR ille det så ut under før jeg begynte. Men sånn ble det!
Jeg var så oppspilt over hvor nytt og fint og nesten proft det så ut at jeg sov dårlig i natt. Møbeltapetsering er i sannhet tilfredsstillende håndverk.

Gaffatape hjelper ikke mot alt

Opprinnelig hadde jeg bare tenkt å fikse gjordbåndene og klaske litt gaffatape på hullet i bunnstriet der det hadde begynt å drysse halm før jeg gikk løs på trekket. Jeg hadde slett ikke tenkt å plukke hele stolen fra hverandre. På ingen måte. Men I går kveld, etter at jeg hadde lagt på gjordbånd og var helt oppspilt over hvor fint det ble, innså jeg at jeg kom til å angre umiddelbart om jeg ikke gjorde denne jobben litt skikkelig. Så, til verks. Bildet over viser øyeblikket der jeg innser at stoffet opprinnelig ikke var blått og beige, men blått og mange farger.

Her ser du den øverste stoppen. Noenlunde intakt.

Under den igjen lå hoveddelen av stoppingen, en mildt sagt morken striepute fylt med strå eller krøllhår eller hva det nå er. Drysser gjør det i hvert fall, når det slipper ut. Som man kan se, har den en litt avansert fasong. Det bekymret meg litt.

Men her, her ser vi den virkelige grunnen til at jeg innså at stolen måtte plukkes fra hverandre. Bunnstrien er fullstendig kaputt. Og uten bunnstrie, vel, da dør stolen en lang, vond og dryssende død, selv om man, som jeg gjorde med denne stolens nå avdøde tvilling, fanger opp mesteparten av drysset ved å feste et stoff under stolen med tegnestifter.

(Den avdøde stolen tok forøvrig en grusom hevn for at jeg lot den gå i biter - da jeg skulle bære den til gjenvinningsstasjonen falt et bein ned på stortåen min og ga meg verdens vondeste blå tå. Se stol: Jeg har lært nå.)

Så bygger vi den opp igjen

Jeg hadde jo ikke planlagt å gå så grundig til verks, og hadde ikke strie. Isteden brukte jeg det nærmeste jeg hadde, et grovt linstoff fra Colefax & Fowler, sikkert full helligbrøde, siden det egentlig er et überdyrt stoff. Ingen skal si jeg ikke satser på kvalitet. Jeg brukte de gamle stiftene om igjen, og slo det stramt over spiralfjærene.

Så juksa jeg littegranne. Jeg hadde ikke utstyr, overskudd eller for den saks skyld ferdigheter til å plukke mellomputen av strie fra hverandre og sy en ny. Siden den fortsatt noenlunde holdt fasongen, hull til tross, fylte jeg bare på med litt fiberfill på undersiden, og pakket den godt inn i svart bomullslerret. før jeg dels brukte stiftepistol, dels hamret den fast med møbelstifter til rammen.

Så var det tid for klipp og lim. Jeg hadde ikke undersøkt nøye nok hvordan stoffet lå over stolen, ei heller var jeg helt sikker på om jeg ville bruke bare ett eller flere forskjellige stoffer på den, da jeg bestilte en bunke av Heather Ross' nyeste stoffer: Far Far Away 2. De er helt nydelige, og fordi de er 25 prosent lin, er de litt stivere og kraftigere enn vanlige quiltestoffer.

Det viste seg at jeg burde hatt en lengde på 1,20, ikke bare noen og nitti cm. Men syverkstedet vet råd, og skjøtet litt her og der: Først i bakkant, og så brukte jeg også maskinen til å sy på sidestoffene, siden jeg var lite lysten på å håndsy dem fast til stolen.

Så begynte jeg å stifte....og oppdaget heldigvis før det var altfor sent at jeg hadde glemt å legge på topp-stoppingen. Noen stifter måtte opp igjen, men jeg ble ikke altfor forsinket. Det var bare å stramme stoffet passe mye, og stifte her og der. Der det ikke ble helt pent eller tett nok med stiftepistol, brukte jeg gammeldagse møbelstifter, igjen. Noen skrukker her og der ble det, men alt i alt? Nok en gang veldig stolt. Eneste som mangler nå, er et pent pyntebånd til å skjule stiftene i ryggputen og å markere skillet mellom sete og sider.

Endelig hestekjole også

To års kjolenekt snudde over natten og ble til fullstendig buksenekt. Nå er det bare kjoler som gjelder. Jeg er ikke vond å be. Og det var på høy tid å sy kjole av det aller fineste hestestoffet. Til tross for kjolenekt på tidspunktet stoffet kom, ga Lu uttrykk for at hun ønsket seg en hestekjole.
Nå er den en realitet.

Jeg tok utgangspunkt i spencerkjolen i Børnetøj du selv kan sy, men gjorde en del endringer. Først og fremst oppdaget jeg --iiiik! -- at vi nå teknisk sett er vokst ut av mønstrene der. I tillegg droppet jeg knappelukking på skuldrene til fordel for glidelås bak, la inn et legg midt foran, og brukte en gammel Ikea-gardin i tynn bomullsvoile som for. Vrangsydde (litt for mye), og sydde stikninger langs kantene istedenfor å bruke skråbånd.

Putebonanza

Jeg har sydd puter også, til alle de "nye" møblene. I massevis. Jeg har så mange ideer at det snart er for mange puter faktisk, og noen hiver dem stadig vekk på gulvet. Her er noen. Patchtworkputene er en blanding av fløyel, lin, bomull og møbelstoff i forskjellige varianter. Og den grønne puten er en fat quarter fra Spoonflower, med bakside av en råsilkegardin jeg kjøpte på loppis for et par år siden og har fått mye ut av. Mildt sagt. Nå er den snart oppbrukt, men jeg tror det ligger en til på loftet.