Sømmelige nyttårsforsetter

Jeg gikk inn i året med uklare forsetter. Men på sømfronten har jeg et par.
1) Rydde opp etter meg (nesten) hver gang jeg syr.
2) Bruke opp noen av de store stoffene mine for å gi plass til overlockmaskinen der den faktisk skal ha plass.
3) Bruke opp LITT mer stoff før jeg kjøper enda mer. Den er den verste.

Anti-rosa

"Hvordan kunne du vite at jeg ikke går for helrosa? Alle andre tror jeg gjør det, og jeg ser med skrekk frem til gavene, rosa, rosa, vulgært, fullt av bling og femininitetssymboler jeg ikke liker. jeg har mareritt om at jeg kommer til å legge jenta fra meg på fortauet bare for å komme meg vekk fra alt det rosa," skrev A om fargevalget til Lille Lus navnesøster.

Jeg har kjent A i mer enn 20 år. Jeg tror ennå ikke jeg noen gang har sett henne i nærheten av noe rosa.

Derfor, i Libertystoff, linskråbånd og Børnetøj-mønster, denne.

Kanitler-brødrenes fetter

For mange år siden strikket svigermor to ullkaniner til sine barnebarn. Med spinnville knappeøyne og bartete snute, bar de en aldri så liten likhet med en viss diktator, og skremte vannet av sine tilsiktede eiere. Enter Lille Lu. Som elsket Kanitlerbrødrene og fikk dem med hjem.
Denne kaninen er sydd fra mønster i loppemarkedsfunnet "Hygge med Håndarbeide." Han ser jammen litt alienaktig ut han her også, men jeg håper den lille gutten som skal få ham vil lære å elske Kanitler-fetteren likevel.
Stoffene er en kombinasjon av Denyse Schmidts nydelige kolleksjon Hope Valley, og noen klassiske Libertystoffer jeg kjøpte på impuls i Paris.

Nyttårsforsett

Noen prosjekter blir liksom liggende som trafikkorker i sylysten. De er morsomme å begynne på, men så stopper det opp av en eller annen grunn, og fordi det føles feil å ikke fullføre, får jeg dårliig samvittighet av å begynne på noe annet, og så er det igang.

I høst har dette sengeteppet vært bøygen. At jeg ikke satte det sammen igjen med en gang, skyldtes først at jeg ventet på quiltevatt fra USA. Så manglet jeg kantebånd. Og da alt var på plass, manglet jeg åpenbart energi og en stor nok tidsblokk til å sette meg ned og feste lagene sammen og quilte dem. Selv om de knapt nok er quiltet, bare sydd sammen med rettsømmer omtrent så langt fra hverandre vatten kunne bære, er det likevel et så stort prosjekt at jeg mentalt trenger mer enn en liten kveldstime for å gå igang. Liten vits i å feste lagene sammen hvis man ikke får begynt å sy, etc.

Enden på visa var at jeg tok meg en fridag, som delvis måtte brukes på andre ting, men mest dette. Nå skal søster få sengeteppet sitt.

Juleputer

Ingenting gir sylyst så mye som tidspress på helt andre ting. Da vi plutselig skulle feire jul med et par ekstra, måtte jo de ha gaver også. Jeg sydde sammen en sofapute til hver....for å utsette ryddingen av syrommet noen bare en bitteliten stund til.

Retro julegave

Jeg har jo dette sengeteppet søsteren min skal få. Men å legge to store stoffstykker sammen og quilte og kante det har liksom fortonet seg som en uoverstigelig oppgave i høst. Som en symbolsk gave sydde jeg derfor en pute i samme stil i all hast som hun fikk til bursdagen i november. Den likte hun og mannen så godt at de ville ha flere. Ikke til sengen, men sofaen. Det skal de få nå. Hovedstoffet er grov lin fra Stoff og Stil, de fargede lappene er en blanding av vintage sengetøy og "nygamle" stoffer fra en rulle med "Dream On" av Urban Chicks. Samt litt gamle blonder herfra og derfra.

Ting jeg lærte i hagen i år

Hagen og jeg. Et kapitel for seg. Jeg begynte så bra. Slukte blader, planla, luket og plantet, og drømte. Så oppdaget jeg den urgamle sannhet om at Det som kan vokse, vil vokse. Og det som vokser best, er ugress. Resten så ut til å overleve i varierende grad uten min nennsomme pleie. Hagen forfalt totalt igjen, ifølge min mann til det enda verre. I år tok jeg litt fatt på ny.
Her er noen av årets lærdommer.

Det som kan vokse, vil vokse. Men det vokser bedre med litt gjødsel. Rhododendronen vår hadde stått urørt siden vi flyttet inn. Dårlig jordsmonn og sånn. Men nå begy nte den å skrante. En halv pose surjordsgjødsel til den nette utgift av 25 kroner, gjorde underverker. Faktisk såpass store at vi fikk en ny runde blomster i september. Nå lurer jeg på hvordan de struttende knoppene som står og venter vil tåle vinteren.

Georginer er utrolig lite arbeid for utrolig mye blomst. Men man kan ikke vente til uti juni med å så dem hvis man vil ha mer enn to omganger med blomster. De spirer saaaaakte ute, og må forkultiveres for maks glede. Tas inn med en gang frosten kommer også, men det visste jeg fra før. Det blir nye knoller neste år.

Tålmodighet er en dyd. Gi planter lyst og luft, og det som kan vokse, vil igjen vokse. Den hvite ripsbusken jeg fant skranten og gjemt inne i syrinkrattet har sakte og usikkert vokst seg livskraftig igjen, og i sommer kunne vi plukke en halv liter hvit og søt rips fra den. Å plukke rips med en treåring i hagen er en fin ting. Å pynte kaker med dem også er fint.

En sykdom er sjelden en katastrofe. Jeg ønsket meg alltid en rosenhage, og i år fikk jeg omsider på plass tre nye austinrosebusker foran terrassen. Stor skrekk da jeg oppdaget neonoransje rust på en gammel og uinteressant rosebusk i en annen ende av hagen. Jeg gikk til krig mot rusten på bioterror-vis, slepte kvistene på plass gjennom hagen, brant dem på Isi, sprayet som en gal og krysset fingrene for at rusten ikke hadde nådd de NYE plantene.
Men damen på hagesenteret hadde rett: Sykdom rammer de syke og svake. Pass på at rosene er sunne og riktig gjødslet, og det vil gå dem godt her i landet.

Høst

Bare fordi jeg ikke blogger, betyr det sjelden at symaskinen står helt stille. Selv om kulda og mørket satte sitt preg på meg også da november satte inn for alvor, og jeg satt i sofaen opptil flere kvelder. Dette er en veske jeg sydde som en overraskelsespresang langt tilbake i oktober. Rester av lilla møbelfløyel og et kult retrostoff fra Amy Butler, fra Daisy Chain-serien hennes.

The things we do for love

Denne sangen har surret og gått i hodet mitt de siste dagene. På grunn av denne kjolen.
- Skal vi lage en kjole med en rev på?
- Ja. En rev, som er på vei til hiet sitt.

Først kjole. Så jakt på rev som egner seg som applikasjon. Lu fikk til og med godkjenne sjablongen, før jeg møysommelig klippet og strøk og sydde den på. Sjekk også hullet i treets røtter.

- Vil du ha den på?
- Mamma. Det er ikke noe hi der.
- Joda. Se der.
- Ok. Men mamma! Reven er for stor. Jeg vil ikke ha den på. Reven må være mindre.

Hun har egentlig litt rett. Ideelt sett skulle reven vært mindre. Men jeg kommer ikke til å ta den av.

- Mamma! Hvis du lager en revunge også, som går foran revemammaen, blir det bra.

Jeg finner en rev i passe størrelse. Gjentar klipp, stryk og sy. Neste morgen.

- Mamma! Revungen ser ut som en voksen rev!
- Javel?
- Og så har ikke revene noen munn! Da kan de ikke spise, og hvis de ikke har munn vil jeg ikke ha den på meg og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Jeg hadde tenkt å gi meg. Men hvis det bare er noen få sting til munn som mangler, så kanskje...?
- Nei, det må være en revepappa der også! Der!
- Det går ikke. Det kommer til å se ut som om han flyr. Det er ikke plass til en revepappa der.
- Da vil jeg ikke ha den på og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Kjolen har altså en revunge mer enn på bildene.
Jeg var på gli når det gjaldt munnene. Men revepappaen veltet den tuen.
Nå gir jeg meg. Det blir hverken munn eller revepappa, og hvis hun fortsatt nekter å gå med den, får jeg vurdere et salg. Den blir ikke billig, selv om glidelåsen er litt ujevn i høyden.

Svart sløyfe

40-årsdagene kommer som perler på en snor dette året. Og en kjær, gammel venninne innrømmet at hun ønsket seg noe fra LilleLu. Det var et ønske jeg ikke kunne motstå.

Men hva skulle hun få? En veske var et enkelt valg. Jeg visste også raskt at den skulle være rød og svart og fant frem fire stoffer med det samme. Men så var det designen.

Denne damen er særs urban og elegant. Det eneste stedet hun ikke tripper rundt i høye hæler er på seilbåten. Det måtte ikke bli for retro eller husflid eller nusselig for henne.

Jeg grunnet og kladdet kontinuerlig i hodet -- ingenting virket helt riktig. Før ideen om en svart fløyelssløyfe ramlet ned. Da visste jeg akkurat hvordan den måtte bli.

Utsiden er møbelmicrosuede, innsiden et Alexander Henry-stoff, tror jeg. Og sløyfen er av en fløyelsrest fra Stoff og Stil.