Bestillingsverk

En jeg kjenner via nettverdenen min så den forrige kjolen jeg sydde og ville gjerne ha en til datteren sin. Jeg har ikke tatt bestillinger på en evighet, så det var jo veldig stas å bli spurt, og inspirerende å gå igang. Jeg turde ikke bruke ekte gamle stoffer til noe som skulle selges, så alt her er en kombinasjon av Amy Butler og Stoff og Stil. Samt gamle og nye blonder og bånd hentet både på Stoff og Stil, USA via Etsy og antikkmarkedet i Nantes.
Jeg trodde bare jeg trengte å klippe av trådene som henger ned. Men da jeg hang kjolen opp, så jeg at jeg hadde slurvet med falden, og at det nederste panelet er skjevt. Så det må jeg pirke opp og sy på nytt før den kan sendes avgårde til en frøken på fire år.

Nymalt!

I realiteten var det 12 år siden en malerkost har fart over vegger, lister og tak hjemme hos oss. Da vi flyttet inn, var det bare noen år siden totalrehabilitering, og vi trengte ikke gjøre noe. Nå var det blitt skjoldete og grått, og på høy tid. Jeg benyttet anledningen til å bytte farge i spisestuen, fra eggehvitt til en 50-talls lyseturkisakvablå, som i hvert fall jeg synes er veldig fin. Ikke minst gir den ekstra glød til alle møblene i teak og kirsebær og hva de nå er laget av, og sammen med det hvite, ser det nesten herskapelig ut.

Bare må ha det!

Nå skulle jeg lagt ved det første baby/leketeppet jeg sydde for snart fire år siden, det som bare skulle stagge hosten min, men som endte med å vekke sylidenskapen min til live etter mange år i dvale. For jeg har lært så mye, mye, mye siden da. Ikke minst hvor jeg kan få tak i stoffer som får hjertet mitt til å banke så hardt at jeg bare MÅ ha dem og gjøre noe med dem, selv om det -- som i dette tilfellet -- ikke en gang er noe jeg har behov for.
Da jeg fant en Fat Quarter-pakke med alle de syv Far Far Away 2-stoffene i aqua på Etsy, bare måtte jeg ha det.

Og jeg bare måtte sy en babyquilt av det. Ikke fordi jeg venter en baby. Eller fordi jeg en gang er helt sikker på hvem som skal få dette. Men bare fordi. Og fordi en babyquilt er litt mer håndterlig enn de andre store quilteprosjektene jeg har holdt på med.

Det var nok jobb. For selvfølgelig måtte jeg teste ut noen flere quiltesting, og det tar tre ganger så lang tid og fem ganger så mye tråd som vanlig rettsøm, og jeg ville forsøke å sy to sømmer på hver side av stoffskjøtene, noe som doblet antallet sømmer. Men jeg synes det ble veldig fint. Baksiden er i grov, naturfarget lin. Og kantene er som så ofte ellers, av rester fra lappestoffet.

Det rare er at mens jeg sydde, ble det bare tydeligere og tydeligere for meg hvem som må få det. Problemet er at det er en person det ikke er helt naturlig å gi en så forseggjort babygave til. Hva gjør man da?

Det er omtrent 100x130 cm stort, og mellomlaget er et tykt flanellteppe.

Speak my language

Denne kjolen er ikke bare en kjole. Den er en illustrasjon på hvorfor jeg ikke har lagt karrieren på hylla og satset på søm, og på hvorfor jeg liker så godt å sy.

For et par år siden hadde jeg faktisk muligheten. Jeg kunne sluttet i jobben min, og fått lønn i lange tider. Noen trodde jeg kom til å gripe sjansen. Det gjorde jeg ikke.

En ting er at jeg ikke var mentalt klart til å forlate noe som er en så stor del av min identitet. En annen viktig grunn er naturligvis at enkeltmannsforetak innen søm økonomisk ikke er i nærheten av å konkurrere med økonomien i en ganske godt betalt jobb i det private.

Men den tredje er kanskje den viktigste: Jeg liker å ha en ting som er bare min. Hvor jeg står helt fritt. Til å sy manisk eller til å ta lange opphold. Til å slippe papirarbeid og formalia, men ikke minst forventninger. Til ikke å tenke på hva som selger, eller hva som nødvendigvis er min stil, og på å slippe å være redd for å ta sjanser. Til enhver tid å følge lysten og inspirasjonen, til å teste ut nye ting og ikke være bundet av hva som er "min stil."

Jeg synes sånn ellevill retro er superlekkert. Men det er ikke helt meg, jeg begynner å føle meg litt for gammel for det, at det ville være påtatt å kjøre fullt på. Dessuten har jeg ikke helt følt at jeg har tatt det på kornet, det er nesten som en dialekt jeg ikke har følt at jeg helt behersket og følte meg hjemme i. Men jeg har hatt voldsomt lyst til å forsøke. En av de store inspirasjonskildene der er http://www.smilerynker.blogspot.com.

Og det var hennes fargespill og stofflek jeg hentet frem da jeg endelig fant et stoff på Stoff og Stil som fikk alle mine egne stoffrester til å henge sammen til akkurat det riktige bildet. Jeg var sikker på at jeg imiterte henne hemningsløst, jeg hadde et så tydelig bilde av tingene hun syr inne i hodet.

Men da kjolen var ferdig, gikk jeg inn på bloggen igjen og så at den lignet slett ikke SÅ mye på det som jeg trodde jeg hadde kopiert skamløst. Jeg hadde gjort min helt egen greie. Og truffet akkurat på den tonen jeg ville.

Kanskje blir det mer i samme stilen. Kanskje ikke. Hovedpoenget er at det står jeg fullstendig fritt til å bestemme. Så her, enn så lenge, bursdagskjole til fadderbarnet mitt:

En fin blanding av nytt retrostoff, en gammel duk, litt gammelt dynetrekk, noen nye kroklisser og eldgamle blonder fra Frankrike.

En felles visjon

Er det ikke dette man kaller Granny Chic? Ifjor kjøpte jeg, og kuttet opp, en masse små kvadrater av gammelt sengetøy. Det skulle bli en nine-patch-quilt. men av ulike årsaker er den blitt liggende, og da jeg snakket med søsteren min, som jeg så for meg at kunne få den ferdige quilten siden den ikke helt passer inn hos oss, fikk vi en annen idé, sammen. På loftet hennes var nemlig en kasse gammelt tøy etter vår fars kjærestes avdøde mor. Gamle duker og lakener med nydelige blonder. Og dessuten drømmer søsteren min om å lage et lekker hodegjerde til sengen sin.
- Hva med....? sa hun, og foreslo at jeg sydde et teppe med de gamle blondene på. Jeg la til noen ekstra striper med vintagelapper. Blondene er fra stesvigermor, konfirmasjonsfest hos oss og franske gamle dager. Et herlig arvestykke er med andre ord i ferd med å ta form. Og skal ligge på tvers over søstersengen, som et sånt halvsengeteppe.
Det passer bra i mitt hode i hvert fall. Ikke minst fordi jeg er særs inspiirert av www.dottieangel.blogspot.com sin "granny chic" stil, som dessverre ikke går helt som hånd i hanske med resten av hjemmet mitt.

Min egen sminkepung!

Strengt tatt er dette aller siste krampetrekning før ferrien, en etterlengtet sminkepung sydd av avskjær fra singoallakjolen. Ute av trening på veskesying, så den ble altfor høy og smal i forhold til planen, men den duger ak,kurat.

Jeg har foret med vlieselin til en avveksling; tidligere har jeg styrt mye unna fordi det er dyrt og ikke minst fordi forfatteren av min første favorittsybok (www.amykarol.com) hater vlieselin og anbefalte å heller bruke flanell som mellomlegg. Flanell er flott, det. Men noen ganger vil man ha det hele litt stivere, og da er virkelig vlieselin ikke noe å være redd for, har jeg lært. Så, som sagt, denne får duge til jeg har tid til å sy noe med riktigere dimensjoner. Den er jo ganske lekker å se på, synes jeg.

Tilbake til skolen

Jeg har to nevøer. Og det er ikke måte på hva jeg har lovet min søster å sy til dem. Brannbilforheng til køyesengen. En diger legopose. Og jeg har ikke gjort det.
Men nå ønsket de seg gymposer, og det var ikke fullt så uoverkommelig, snarere tvert imot kastet sammen på en times tid i en rest olastoff, initialer i prikkete stoff og knytebånd av et grovt lin-skråbånd. Håper de faller i smak!

Lille Prinsesse

Siste maniske syinnsats før ferien har naturligvis vært i bruk noen uker når dette når internettet: En spontansydd singoallakjole til Lu, som for tiden er en god krysning av Lille Prinsesse og Prinsessen på Erten, dog uten unntak alltid iført Lynet McQueen-truser i guttemodell under sommerens utallige kjoler.
Stoffet er...nok en gang Heather Ross. Jeg skal snart ta en pause. Må bare fikse opp et barnerom og noen små quilter først.
Kjolen ble fin til slutt, men i hastverkets navn gadd jeg ikke dobbeltsjekke tutorialen jeg har brukt før, og sydde ermene på feil vei. Syntes den ble litt rar i halsen, men det tok altfor lang tid før jeg ga meg, og dertil altfor mange sømmer å sprette opp til slutt. Ikke minst fordi jeg på et tidspunkt droppet ermene og sydde inn kantene på bolen...for så å sprette opp igjen. Ikke si til noen at prinsessen på toppen av det hele er opp ned.

VI tapetserer videre

Man finner så mye rart. På så rare steder. Denne puffen så jeg lengselsfullt på gjennom vinduet i en bruktbutikk i Fauske da jeg var på jobbtur i traktene, og vi kunne IKKE reise til flyplassen før jeg hadde kommet meg inn i den butikken ved åpningstid og tatt med meg puffen. Er den fra 30-tallet? 40-tallet? 50-tallet? Jeg holder en knapp på 1940-tallet, betalte 680 kroner og tok den med meg hjem på flyet. Kollegaen min himlet med øynene, men han har sett meg dra hjem (og knuse) ting før.)
Men siden den gang har det gamle, slitte stoffet møtt litt for mange katteklør. Dessuten matchet det ikke det nye sengeteppet.
Frem med møbelstiftemaskinen! Hvis noe hadde spurt meg hva min favorittduppeditt er for tiden, er svaret helt kalrt møbelstiftemaskin. Det er så mange prosjekter som så lenge har vært "det hadde vært en enkel sak...om bare..." -- og nå er de bare en enkel sak. På et par timer var puffen forandret til dette:

Båndene og den fine føyelsknappen på toppen er forsvunnet; jeg tror dessverre ikke de kommer på igjen. Men sjelen og stemningen i den fine åttekantede lille sminkekrakken synes jeg er bevart. Samtidig står den til sengeteppet i fargene, og er et aldeles kledelig lite tilbehør til mitt splitter nye 60-tallssminkebord fra Finn:

This Must Be Underwater Love

Dette har jeg bare ønsket meg i snart 20 år. De to siste semestrene jeg studerte i USA på begynnelsen av 1990-tallet, vandret jeg drømmende rundt i bruktbutikker og siklet på gamle, falmede, forseggjorte pastellfargede quilter. Men akk, ikke hadde jeg penger nok, og ikke hadde jeg plass i bagasjen som skulle hjem noen måneder senere heller. Men én dag skulle jeg ha et sånt, det visste jeg.

Nå er dagen her:

Som man kan se, var et prosjekt i største laget, både for meg og symaskinen min:

Derfor må jeg innrømme at jeg jukset litt. De lange remsene på oppsiden, både de helt hvite, og de med patchwork, quiltet jeg med bare toppen og mellomlegget, bit for bit, før jeg sydde dem sammen. De brede hvite ytterkantene er quiltet sammen med baksiden; i tillegg har jeg for sikkerhets skyld sydd noen sømmer langs patchworkrutene over hele teppet for å sikre at baksiden ikke bare blafrer og krøller seg.

Jeg kan ikke sitte og sy metervis for hånd, men endelig har jeg funnet sømmen som ligner mest på håndsting til å sy fast kantene med: søm 82 på Pfaffen (2058).

Så får det heller være at vi nesten aldri rer opp sengen skikkelig. Nå har jeg endelig sengeteppet mitt.