Mad Men mania

Jeg, som så mange, mange andre, har ønsket meg en kjole i Mad Men-stil. Første forsøk ble, hva skal vi si, ført ad omveier og en brakende katastrofe. Så fant jeg - ved en tilfeldighet - møsnteret til New Look 6643 på tilbud. Jeg tenkte det var verdt et forsøk, og ble belønnet med Swinging London-kjolen min, som riktignok var mer London enn New York anno Nittennoenogseksti. Men her - ha!
Jeg visste at gardinresten jeg kjøpte hos Kjærvik på Eiksmarka for tre år siden kunne bli til noe mer enn vesker, selv om hvitt SÅ ikke er min kjolefarge.
Syingfen av kjolen er superenkel, og utover å tilpasse for aldri så lite ekstra volum foran, er det bare klipp, klipp og sy, sy. Denne gangen har jeg også klippet til belegg til ermeåpningene for å forsterke dem og ikke minst gjøre ermhullene penere.


Doesn't everyone really want a Mad Men type dress? I did, anyway. My first try was detoured and disastrous, and I was just about to give up my adventures in shift dresses when I stumbled upon a discounted New Look 6643 and was rewarded. The blue Swinging London dress may be more London than New York, but the shape was right, and I only needed to do a plain and simple FBA for it to fit perfectly.
Time to branch out! White is really SO not my color. But I have had this drapery remnant bought from a local shop three years ago lying around, and I have had a feeling that it might make for a great dress.
I was right!
Can I get a part in Mad Men now?

Mini-Me

Etter at jeg hadde sydd den fine Swinging London-kjolen min og skjørtet med oransje kanter, hadde jeg akkurat nok stoff igjen til en kjole til Lille Lu.
Som vanlig brukte jeg min egen versjon av Heather Ross' Flower Girl Dress-kjolene: Lu elsker dem, de er lette å sy, og jeg kan dem nesten ut og inn nå.
- Men du Lu, hvordan vil du ha rundingene? Sånn? Sånn? To? Tre? Eller flere?
- Akkurat som deg, mamma!
Så slik ble det. Akkurat som meg, bare litt færre. Nå kan vi matche.

After finishing my New Look shift and the last Study Hall Skirt, I had just enough fabric left for a dress for Lille Lu.
As usual, I used my adapted version of Heather Ross' Flower Girl Dress. I know she loves them; they're easy to sew and I know my way around the pattern by now.
"But Lu, how do you want the circles? Like this? Or this? Just two, or three? More?"
"just like you, mummy."
And just like me it is, just fewer. Now we can match each other.

Tredje gangen gjelder det!

Hei, det er meg igjen! Med enda et skjørt! Nei, jeg vet det, jeg trenger ikke flere nå. Ikke på en stund i hvert fall.
Men jeg så et bilde fra høstens motevisninger som bare gjorde meg så inspirert at jeg måtte forsøke.
Og dessuten, så har jeg endelig funnet ut hvordan jeg skal få Anna Marias Study Hall skirt til å se helt riktig ut.
I de to første forsøkene har jeg fulgt mønsteret. Men det har liksom sett litt firkantet og kasseaktig ut på meg. Anvisningene for forlenging har vært å legge til lengde i hovedpanelene. Men jeg hadde en følelse av at det ikke var det som skulle til for å endre "looken," det var den nederste kanten som ble for smal.
Så jeg klippet den rett og slett dobbelt så lang, da jeg gjorde denne versjonen i marineblå og brent oransje babycord fra Stoff og Stil. Å sy foldene har også vært et aldri så lite profjekt å få til når det er store kontraster mellom stoffene. Jeg tok lettvintveien og sydde dem bare sammen fra utsiden, med siksaksøm, intet mindre.
Resultat? Fullstendig strålende. Nå vet jeg at dette er et mønster jeg kan leve med.

Hi, it's me again. With yet another skirt? You don't think I need any more skirts? Neither do I, really. But I just had to. I had the greatest idea.
And besides, I've finally figured out how to make the Study Hall Skirt look really fabulous.
In my first two attempts, I followed the pattern and the instructions. But the skirt has looked a little boxy on me, not at all the elegant elongating effect a good skirt should have. The pattern suggests lengthening the main panels to lengthen the skirt -- but I don't really mind short skirts. It's just the contrast between the main panels and the narrow bottom strip has been to stark. Or something.
This time, I doubled the length of the bottom band. Sewing the folds perfectly has also been a challenge with contrasting fabric; this time I took the easy way out and stitched them from the oustide only, with a zig zag stitch.
The materials are narrow wale corduroy in navy and burnt orange.
And the result? Fabulous if I may say so myself.

Oppskjørta

Det er det jeg er. Aldri så lite oppskjørta. Jeg har nemlig funnet et skjørtemønster som virkelig fungerer!
En gang for lenge, lenge siden hadde jeg en kjæreste som mente at damer i olaskjørt var et sørgelig syn. Han hadde en lang filosofi om det, og jeg nikket og trodde jeg var enig. Men ettersom årene gikk, og han forlengst var ute av mitt liv, kom jeg på at jeg er helt uenig, et olaskjørt er et like grunnleggende plagg i garderoben som et par gode jeans, og jeg har slitt ut flere.
Nå ville jeg prøve å sy mitt eget.
Jeg hadde ikke høye forhåpninger, det så bomsete og nesten ufikst ut i Symagasinet, men den tekniske tegningen var så enkel og lovende at jeg tok sjansen. Jeg droppet foret, klippet den ut i en størrelse større enn hoftene mine, lot være å tegne sømmonn i bredden og håpet det ville gå bra i midjen.
Sannelig gjorde det ikke det.
Å sy glidelås i et skråskåret skjørt er derimot en stor utfordring. Selv om ejg fulgte en strålende tutorial på www.afashionablestitch.com, ble det rynkete og rart, og jeg gjorde glidelåsåpningen kortere og kortere. Fortsatt buklet det seg, men sannelig gikk det seg ikke til med litt bruk. Skjørtet er superkomfortabelt, og selv om det har såpass med stretch at det har videt seg litt mye ut, faller det ikke av. Fremskritt!

Neste post på programmet var å lage skjørt av en meter nydelig ull jeg har arvet fra en venninnes bestemor. Det har ligget og ventet i flere år, det er akkurat så lite at jeg ikke kan bruke hvilket som helst mønster, og selv om det har skreket "skjørt!" har jeg ikke klart å bestemme meg for hvordan før nå.
Det var for liten til å skråskjære, og egentlig for snaut til å snu mønsteret på retten -- et sjansespill i og med at skråskårne stoffer har mye mer stretch i seg. Jeg tok sjansen likevel, og tenkte at om det ikke fungerte, var jeg i hvert fall ferdig med å tenke på stoffet.
Det er så deilig å sy i ull! Og det ble ordentlig fint. Men det er jo ikke helt heldig å bruke akkurat samme mønster til et rettskårent skjørt uten stretch som til et skråskåret et med lycra i. Det må jeg si.



Ikke bare blir bevegelsesfriheten adskillig mindre. Skjørtet blir i det hele tatt mindre, og jeg må innrømme at jeg ikke får glidelåsen bak helt komfortabelt opp. Men den sitter fantastisk pent, denne skjørtemodellen, den lager ikke valker selv om den er stram over magen, det har en markert midje som kan skyves litt opp og ned, og faller pent og smalt nedover uten overdrevet utsrkåning.
Jeg digger det!
Genseren jeg også har sydd selv blir bare deiligere med brukt.
Og jeg må bare se det i øynene, det er grunnleggende, enkle plagg jeg bruker hele tiden.

Swinging London og tvillingnålens gleder

Til tross for katastrofal svikt i dømmekraften da det gjaldt mitt forrige forsøk på en rett-opp-og-ned hylsterkjole, ga jeg ikke helt opp. Det måtte da finnes et slikt kjolemønster for meg. Det ante meg at løsningen lå i en som var sydd i ett langt stykke, med innsnitt på langs.
Tilfeldighetene ville at jeg fant akkurat det mønsteret uten å lete, i en hobbybutikk i England på ferien min. New Look 6643 heter det, og billig var det også. Kladdeforsøket med et hvitblomstrete linstoff var ikke helt heldig. Men jeg tok sjansen - og ble belønnet.
Jeg orket ikke gjøre hele puppetilpasningen på korrekt vis; derfor skar jeg ut deler av mønsteret i den størrelsen som ga meg nok centimeter akkurat der, for så legge til centimetrene jeg ikke la til i ryggen i forstykket. Følger du med? Neppe.
Uansett: Suksess.

Kjolen er sydd i marineblå babycord fra Stoff og Stil, og sirklene er applikert på. Jeg har omsider oppdaget tvillingnålens gleder, og nyter også synet av hvor pene faldestikningene blir med tvillingnål fremfor én nål.
Mens vi er inne på nåler, er min erfaring at den tynne babycorden trives best når jeg bruker ekstra skarpe microtexnåler; da blir det ikke stygge nålehull i stoffet.

Kjolen er riktignok mer Swinging London enn Mad Men, men det er fullt mulig at jeg passer bedre i Swinging London enn på Madison Avenue.
Jeg tror dette blir en av høstens favoritter.



Genseren inni kjolen har jeg også sydd, i viscosejersey og med mønster fra Symagasinet. Litt mer slaskete i halsen enn jeg hadde sett for meg, men den får duge til jeg lykkes bedre.
Støvler fra Moma.

Høstgarderobe

Det er lenge siden jeg har blitt så begeistret for sesongens mote som i høst. Fargene, snittene, stemningen: Helt min greie.
Jeg er full av ideer og inspirasjon, og har en bunke stoffer som allerede er i god gang med å bli store deler av høstens garderobe. Forhåpentligvis blir det mye fint å se på her inne i ukene fremover.

Billig, billig

Å sy dypt originale, unike ting er gøy, det. Men ofte er det grunnplaggene som gir meg størst hodebry i butikker. Det perfekte svarte skjørtet, for eksempel, som skal erstatte det forrige utslitte perfekte svarte skjørtet. Når jeg trenger det, er det ikke alltid lett å finne.
I sommer så jeg et nydelig ullskjørt hos Hobbs. Det var ganske dyrt (1200 kroner), og så ut til å stoppe på en størrelse for lite for meg. Men snittet var enkelt. Det var det jeg hadde i tankene da jeg bestilte 3,5 yds tropisk ullcrèpe fra Fabric.com.
Skjørtet er et halvsirkelskjørt, sydd sammen av to kvartsirkler og med en bred, høy linning, og foret med et ganske tungt acetatfor. Jeg liker hvordan det faller mykt ned fra den brede linningen, og hvordan linningen glatter ut magen og nesten gir meg en midje.
Og aller best? Prisen: med for, vlieselin og glidelås, tror jeg vi snakker 400 kroner.

I tillegg var det stoff igjen til ett svart skjørt til: Nok et Study Hall skirt med mønster fra Anna Maria Horner. Men halvsirkelskjørtet er høstens fabelaktige midilengde, er det også greit å ha et hverdagsskjørt som flasher de lange leggene. Jeg ser jeg burde ha strøket det litt før jeg tok bilder, og jeg sliter også med å få linningen til å holde seg nede, så jeg må nok trå til med en søm til. Jeg har også gjort noe som ikke sto i oppskriften: Feste sømrommet mellom hovedskjørtet og nederkanten opp med en stikning.
Oppsummering: To hverdagsfavoritter til drøye 500 kroner istedenfor et ferdigkjøpt skjørt til 1200 = penger spart.
Dessuten var jeg i London nettopp og prøvde inspirasjonsskjørtet på. Mitt eget er både mer behagelig og sitter bedre.




Sewing orginal one-offs are fun. But just as often it's the perfect basics that elude me when I go shopping. The replacement of the perfect black skirt, for example. This summer I saw a gorgeous wool skirt in Hobbs that didn't seem to come in my size and was quite expensive to. The shape was so simple I orderede 3,5 yds tropical wool crepe from Fabric.com and tried my own version of a halv-circle skirt with a wide, smoothing waistband, steadied with interfacing and lined with heavy acetate.
I love the way it falls from the hips, how the waistband smooths my tummy and gives me a resemblance of a waist.
I also love that I spent NOK 400 instead of NOK 1200 on the entire skirt --and that I tried the original skirt in London last week, only to realise that I prefer my own both in looks and feel.

I also had enough fabric for one more skirt; while the half-circle skirt is this seasaon's lovely midilength, it's good to have an shorter one to flash the lovely legs with. This is a repeat of Anna Maria Horner's Study Hall Skirt, and while I should have ironed it before taking the picture, and the facing needs another seam to stay in place, I am quite pleased with this to.

As well as the math: 2 skirts for NOK 550 instead of one skirt at NOK 1200 = Money saved.

What's Up, Cupcake?

Min venninne hater kaker. Baking generelt, og cupcakes spesielt. Men jammen har hun ikke havnet i muffinshelvete, med to skolebarn og nabomødre med høy bakefaktor. Det gjelder å tute med de ulver som er ute. I kombinert innflyttingsgave og 40-årspresang kunne jeg ikke dy meg: Jeg pakket inn en cupcake-bakebok og dette forkleet i en ekstragave. Forklemønsteret er fra Heather Ross' Weekend Sewing, det er så elegant og enkelt; stoffet et Amy Butler -stoff. Slit'an!


My friend hates cakes. Baking them in general, and cupcakes in particular. But sure enough, with two schoolkids and neighborhood moms with sharply honed baking skills, she is now firmly ensconced in muffin hell. If you can't beat them, join them. As a combined housewarming and birthday gift I couldn't resist wrapping a book filled with cupcake recipes with this apron. Pattern is from Heather Ross' Weekend Sewing -- so elegant and simple. Fabric: Old Amy Butler. Enjoy!

Så galt kan det gå

Jeg har vært i sterk tvil om jeg i det hele tatt skulle vise frem denne kjolen. Den er rett og slett så utrolig lite kledelig. Eller, som min ærlige mor sa, takk og pris: Den fremhever figuren din - på helt feil måte.

Likevel velger jeg å gjøre det, fordi det har vært en interessant erfaring. Jeg kjøpte mønsteret under ifjor høst, og hadde en visjon om å lage en slags Mad Men-aktig kjole. Den er enkel å sy, og selv om jeg egentlig med god grunn var i tvil om jeg kler ermeløse kjoler med ganske høy hals og litt markert midje, hadde jeg et håp om at dersom jeg bare tilpasset mønsteret godt nok så det passet, ville det bli fint.
Ettersom vinteren og våren gikk, ville jeg heller ha en lett og rosa tusle rundt og være avslappet glamorøs på ferie-kjole.

Så skred jeg til verket. Jeg gjorde min første offisielle full-bust-alteration. Riktignok ikke helt korrekt, viste det seg ved nærmere lesning, men altså. Kjolen passer. Den sitter faktisk som et skudd. Ingen bh-stropper synlige, ingen trekking over ryggen, ikkenoe for-store-ermehull-som viser bh-en. Den er superkomfortabel.

Siden bildet ble tatt har jeg også fikset opp i den slarkete halslinningen med noen innsnitt, og sydd et bredt belte som markerer det snevet av midje jeg har litt bedre.

Problemet er at til tross for at den passer, er fullstendig ukledelig. Det eneste som kommer til sin rett her, er beina, og de har jo ikke kjole på seg.

Jeg har likevel brukt den et par ganger. Med en lang, ermeløs jakke, fungerer den fint.

Og jeg tar erfaringen med meg: Selv med tilpasning, blir det ikke alltid fint på. Jeg kler ikke alt, bare det passer.

I've been in doubt whether I should even bother to blog this dress. It really looks very very bad on. Or, as my mother said, when I asked her honest opinion: It accentuates your figure - in all the wrong ways.

I still do, because it's been an interesting experience. I bought the pattern (butterick 5314) last fall, with a vision of making a Mad Men'esque wool shift. As the winter and spring progressed, I started dreaming of a bright and happy vacation-spirited shift dress and got some gorgeous eyelet cotton from Retronana.

Of course I knew that sleeveless shifts with high necklines are not my best look. But I thought if I only adjusted the pattern to really fit me, it would work.

Which it didn't.

I did my first real FBA (except upon closer reading, I realized I should have done a Y incision). I tweaked and darted and muslined and sewed.

And it fits. It really does. No bra straps. No gaping armholes. No stretching across the back due to not enough room for the boobs. It's really comfortable.

But it looks really bad.

Since the pictures were taken, I've sewn a couple of darts into the neckline to make it lie better against my skin, as well as a cool, wide belt that accentuates whatever resemblance I have to a waist.

Still, no hit, I promise. I've been able to save it with a long, sleeveless cardigan from Boden, but I mainly have to chalk this up as a new experience: Just because it fits, doesn't mean it looks good.

Garantert granny-chic

Det er så gøy, med litt skamløs imitasjon. Særlig fordi det jeg trodde jeg imiterte for mitt indre øye, ved nærmere øyesyn ikke er akkurat så fint som jeg trodde det var, og at min versjon i mine øyne er mer mitt ideal.
Inspirasjonen denne gangen er den fabelaktige Dottie Angel (http://www.dottieangel.blogspot.com/). Jeg er helt forelsket i stilen hennes, men hverken kan eller vil etterape den til minste detalj. Hun har et fantastisk blikk for blekede, grumsete farger, foreldreløse skatter og nyskapning av bestemorsfiller.
Da hun nylig hadde sydd seg en sommerveske, følte jeg plutselig at jeg også måtte ha en. Nesten helt og akkurat lik.
Jeg gravde meg gjennom stoffbunkene, og fant omsider noe som kunne oppfylle min visjon. Litt nytt: Amy Butler og Denyse Schmidt. Noen biter av amerikansk vintagesengetøy som egentlig skulle bli en quilt, og som ble til en mengde andre ting isteden. Enda noen gamle biter av en psykedelisk retrostoffprøveskatt min venninne Solveig kom trekkende med. En gammel lingardin fra Ikea. Og så, kronen på verket, et par blondebrikker som jeg ikke lenger er 100 prosent sikker på hvor kommer fra, om det er Fiffi, Alethe eller fandens oldemor via loppemarked som opprinnelig eide dem. Uansett har de fått nytt liv i min sommerveske.


A bit of shameless imitation can be so much fun. In this case, the indominable Dottie Angel (www.dottieangel.blogspot.com). Part of the fun is the fact that while I imagine I am completely copycatting someone else's style and vision, the end result is still quite different from what I tried to imitate.
Dottie Angel has an infallible retro chic style I neither can nor wish to imitate completely. But I fell in love with her summer tote, and wanted to make my own.
After rummaging through my piles of scraps, I came up with the following: A remnant of an old Ikea linen curtain. Some Amy Butler, a piece of Denyse Schmidt. A couple of genuine retro fabric samples from a treasue my friend Solveig dumped on me. Some vintage bed linen originally intended to become a quilt, but was used for several other projects. And of course, a couple of lovely little lace doilies from at least one granny; I just can't remember exactly which ones.