The things we do for love

Denne sangen har surret og gått i hodet mitt de siste dagene. På grunn av denne kjolen.
- Skal vi lage en kjole med en rev på?
- Ja. En rev, som er på vei til hiet sitt.

Først kjole. Så jakt på rev som egner seg som applikasjon. Lu fikk til og med godkjenne sjablongen, før jeg møysommelig klippet og strøk og sydde den på. Sjekk også hullet i treets røtter.

- Vil du ha den på?
- Mamma. Det er ikke noe hi der.
- Joda. Se der.
- Ok. Men mamma! Reven er for stor. Jeg vil ikke ha den på. Reven må være mindre.

Hun har egentlig litt rett. Ideelt sett skulle reven vært mindre. Men jeg kommer ikke til å ta den av.

- Mamma! Hvis du lager en revunge også, som går foran revemammaen, blir det bra.

Jeg finner en rev i passe størrelse. Gjentar klipp, stryk og sy. Neste morgen.

- Mamma! Revungen ser ut som en voksen rev!
- Javel?
- Og så har ikke revene noen munn! Da kan de ikke spise, og hvis de ikke har munn vil jeg ikke ha den på meg og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Jeg hadde tenkt å gi meg. Men hvis det bare er noen få sting til munn som mangler, så kanskje...?
- Nei, det må være en revepappa der også! Der!
- Det går ikke. Det kommer til å se ut som om han flyr. Det er ikke plass til en revepappa der.
- Da vil jeg ikke ha den på og ikke gå i barnehagen!!!!!!!!!

Kjolen har altså en revunge mer enn på bildene.
Jeg var på gli når det gjaldt munnene. Men revepappaen veltet den tuen.
Nå gir jeg meg. Det blir hverken munn eller revepappa, og hvis hun fortsatt nekter å gå med den, får jeg vurdere et salg. Den blir ikke billig, selv om glidelåsen er litt ujevn i høyden.