Speak my language

Denne kjolen er ikke bare en kjole. Den er en illustrasjon på hvorfor jeg ikke har lagt karrieren på hylla og satset på søm, og på hvorfor jeg liker så godt å sy.

For et par år siden hadde jeg faktisk muligheten. Jeg kunne sluttet i jobben min, og fått lønn i lange tider. Noen trodde jeg kom til å gripe sjansen. Det gjorde jeg ikke.

En ting er at jeg ikke var mentalt klart til å forlate noe som er en så stor del av min identitet. En annen viktig grunn er naturligvis at enkeltmannsforetak innen søm økonomisk ikke er i nærheten av å konkurrere med økonomien i en ganske godt betalt jobb i det private.

Men den tredje er kanskje den viktigste: Jeg liker å ha en ting som er bare min. Hvor jeg står helt fritt. Til å sy manisk eller til å ta lange opphold. Til å slippe papirarbeid og formalia, men ikke minst forventninger. Til ikke å tenke på hva som selger, eller hva som nødvendigvis er min stil, og på å slippe å være redd for å ta sjanser. Til enhver tid å følge lysten og inspirasjonen, til å teste ut nye ting og ikke være bundet av hva som er "min stil."

Jeg synes sånn ellevill retro er superlekkert. Men det er ikke helt meg, jeg begynner å føle meg litt for gammel for det, at det ville være påtatt å kjøre fullt på. Dessuten har jeg ikke helt følt at jeg har tatt det på kornet, det er nesten som en dialekt jeg ikke har følt at jeg helt behersket og følte meg hjemme i. Men jeg har hatt voldsomt lyst til å forsøke. En av de store inspirasjonskildene der er http://www.smilerynker.blogspot.com.

Og det var hennes fargespill og stofflek jeg hentet frem da jeg endelig fant et stoff på Stoff og Stil som fikk alle mine egne stoffrester til å henge sammen til akkurat det riktige bildet. Jeg var sikker på at jeg imiterte henne hemningsløst, jeg hadde et så tydelig bilde av tingene hun syr inne i hodet.

Men da kjolen var ferdig, gikk jeg inn på bloggen igjen og så at den lignet slett ikke SÅ mye på det som jeg trodde jeg hadde kopiert skamløst. Jeg hadde gjort min helt egen greie. Og truffet akkurat på den tonen jeg ville.

Kanskje blir det mer i samme stilen. Kanskje ikke. Hovedpoenget er at det står jeg fullstendig fritt til å bestemme. Så her, enn så lenge, bursdagskjole til fadderbarnet mitt:

En fin blanding av nytt retrostoff, en gammel duk, litt gammelt dynetrekk, noen nye kroklisser og eldgamle blonder fra Frankrike.

En felles visjon

Er det ikke dette man kaller Granny Chic? Ifjor kjøpte jeg, og kuttet opp, en masse små kvadrater av gammelt sengetøy. Det skulle bli en nine-patch-quilt. men av ulike årsaker er den blitt liggende, og da jeg snakket med søsteren min, som jeg så for meg at kunne få den ferdige quilten siden den ikke helt passer inn hos oss, fikk vi en annen idé, sammen. På loftet hennes var nemlig en kasse gammelt tøy etter vår fars kjærestes avdøde mor. Gamle duker og lakener med nydelige blonder. Og dessuten drømmer søsteren min om å lage et lekker hodegjerde til sengen sin.
- Hva med....? sa hun, og foreslo at jeg sydde et teppe med de gamle blondene på. Jeg la til noen ekstra striper med vintagelapper. Blondene er fra stesvigermor, konfirmasjonsfest hos oss og franske gamle dager. Et herlig arvestykke er med andre ord i ferd med å ta form. Og skal ligge på tvers over søstersengen, som et sånt halvsengeteppe.
Det passer bra i mitt hode i hvert fall. Ikke minst fordi jeg er særs inspiirert av www.dottieangel.blogspot.com sin "granny chic" stil, som dessverre ikke går helt som hånd i hanske med resten av hjemmet mitt.

Min egen sminkepung!

Strengt tatt er dette aller siste krampetrekning før ferrien, en etterlengtet sminkepung sydd av avskjær fra singoallakjolen. Ute av trening på veskesying, så den ble altfor høy og smal i forhold til planen, men den duger ak,kurat.

Jeg har foret med vlieselin til en avveksling; tidligere har jeg styrt mye unna fordi det er dyrt og ikke minst fordi forfatteren av min første favorittsybok (www.amykarol.com) hater vlieselin og anbefalte å heller bruke flanell som mellomlegg. Flanell er flott, det. Men noen ganger vil man ha det hele litt stivere, og da er virkelig vlieselin ikke noe å være redd for, har jeg lært. Så, som sagt, denne får duge til jeg har tid til å sy noe med riktigere dimensjoner. Den er jo ganske lekker å se på, synes jeg.

Tilbake til skolen

Jeg har to nevøer. Og det er ikke måte på hva jeg har lovet min søster å sy til dem. Brannbilforheng til køyesengen. En diger legopose. Og jeg har ikke gjort det.
Men nå ønsket de seg gymposer, og det var ikke fullt så uoverkommelig, snarere tvert imot kastet sammen på en times tid i en rest olastoff, initialer i prikkete stoff og knytebånd av et grovt lin-skråbånd. Håper de faller i smak!

Lille Prinsesse

Siste maniske syinnsats før ferien har naturligvis vært i bruk noen uker når dette når internettet: En spontansydd singoallakjole til Lu, som for tiden er en god krysning av Lille Prinsesse og Prinsessen på Erten, dog uten unntak alltid iført Lynet McQueen-truser i guttemodell under sommerens utallige kjoler.
Stoffet er...nok en gang Heather Ross. Jeg skal snart ta en pause. Må bare fikse opp et barnerom og noen små quilter først.
Kjolen ble fin til slutt, men i hastverkets navn gadd jeg ikke dobbeltsjekke tutorialen jeg har brukt før, og sydde ermene på feil vei. Syntes den ble litt rar i halsen, men det tok altfor lang tid før jeg ga meg, og dertil altfor mange sømmer å sprette opp til slutt. Ikke minst fordi jeg på et tidspunkt droppet ermene og sydde inn kantene på bolen...for så å sprette opp igjen. Ikke si til noen at prinsessen på toppen av det hele er opp ned.