Speak my language

Denne kjolen er ikke bare en kjole. Den er en illustrasjon på hvorfor jeg ikke har lagt karrieren på hylla og satset på søm, og på hvorfor jeg liker så godt å sy.

For et par år siden hadde jeg faktisk muligheten. Jeg kunne sluttet i jobben min, og fått lønn i lange tider. Noen trodde jeg kom til å gripe sjansen. Det gjorde jeg ikke.

En ting er at jeg ikke var mentalt klart til å forlate noe som er en så stor del av min identitet. En annen viktig grunn er naturligvis at enkeltmannsforetak innen søm økonomisk ikke er i nærheten av å konkurrere med økonomien i en ganske godt betalt jobb i det private.

Men den tredje er kanskje den viktigste: Jeg liker å ha en ting som er bare min. Hvor jeg står helt fritt. Til å sy manisk eller til å ta lange opphold. Til å slippe papirarbeid og formalia, men ikke minst forventninger. Til ikke å tenke på hva som selger, eller hva som nødvendigvis er min stil, og på å slippe å være redd for å ta sjanser. Til enhver tid å følge lysten og inspirasjonen, til å teste ut nye ting og ikke være bundet av hva som er "min stil."

Jeg synes sånn ellevill retro er superlekkert. Men det er ikke helt meg, jeg begynner å føle meg litt for gammel for det, at det ville være påtatt å kjøre fullt på. Dessuten har jeg ikke helt følt at jeg har tatt det på kornet, det er nesten som en dialekt jeg ikke har følt at jeg helt behersket og følte meg hjemme i. Men jeg har hatt voldsomt lyst til å forsøke. En av de store inspirasjonskildene der er http://www.smilerynker.blogspot.com.

Og det var hennes fargespill og stofflek jeg hentet frem da jeg endelig fant et stoff på Stoff og Stil som fikk alle mine egne stoffrester til å henge sammen til akkurat det riktige bildet. Jeg var sikker på at jeg imiterte henne hemningsløst, jeg hadde et så tydelig bilde av tingene hun syr inne i hodet.

Men da kjolen var ferdig, gikk jeg inn på bloggen igjen og så at den lignet slett ikke SÅ mye på det som jeg trodde jeg hadde kopiert skamløst. Jeg hadde gjort min helt egen greie. Og truffet akkurat på den tonen jeg ville.

Kanskje blir det mer i samme stilen. Kanskje ikke. Hovedpoenget er at det står jeg fullstendig fritt til å bestemme. Så her, enn så lenge, bursdagskjole til fadderbarnet mitt:

En fin blanding av nytt retrostoff, en gammel duk, litt gammelt dynetrekk, noen nye kroklisser og eldgamle blonder fra Frankrike.