Garantert granny-chic

Det er så gøy, med litt skamløs imitasjon. Særlig fordi det jeg trodde jeg imiterte for mitt indre øye, ved nærmere øyesyn ikke er akkurat så fint som jeg trodde det var, og at min versjon i mine øyne er mer mitt ideal.
Inspirasjonen denne gangen er den fabelaktige Dottie Angel (http://www.dottieangel.blogspot.com/). Jeg er helt forelsket i stilen hennes, men hverken kan eller vil etterape den til minste detalj. Hun har et fantastisk blikk for blekede, grumsete farger, foreldreløse skatter og nyskapning av bestemorsfiller.
Da hun nylig hadde sydd seg en sommerveske, følte jeg plutselig at jeg også måtte ha en. Nesten helt og akkurat lik.
Jeg gravde meg gjennom stoffbunkene, og fant omsider noe som kunne oppfylle min visjon. Litt nytt: Amy Butler og Denyse Schmidt. Noen biter av amerikansk vintagesengetøy som egentlig skulle bli en quilt, og som ble til en mengde andre ting isteden. Enda noen gamle biter av en psykedelisk retrostoffprøveskatt min venninne Solveig kom trekkende med. En gammel lingardin fra Ikea. Og så, kronen på verket, et par blondebrikker som jeg ikke lenger er 100 prosent sikker på hvor kommer fra, om det er Fiffi, Alethe eller fandens oldemor via loppemarked som opprinnelig eide dem. Uansett har de fått nytt liv i min sommerveske.


A bit of shameless imitation can be so much fun. In this case, the indominable Dottie Angel (www.dottieangel.blogspot.com). Part of the fun is the fact that while I imagine I am completely copycatting someone else's style and vision, the end result is still quite different from what I tried to imitate.
Dottie Angel has an infallible retro chic style I neither can nor wish to imitate completely. But I fell in love with her summer tote, and wanted to make my own.
After rummaging through my piles of scraps, I came up with the following: A remnant of an old Ikea linen curtain. Some Amy Butler, a piece of Denyse Schmidt. A couple of genuine retro fabric samples from a treasue my friend Solveig dumped on me. Some vintage bed linen originally intended to become a quilt, but was used for several other projects. And of course, a couple of lovely little lace doilies from at least one granny; I just can't remember exactly which ones.

Anna Maria Horners Study Hall Skirt

Jeg gjør virkelig mitt beste for å bli en seriøs sydame for tiden. Jo mer jeg syr og lærer om passform, jo mer innser jeg hvor dårlig ferdigkjøpte klær egentlig passer figuren min. Når de passer ett sted, er de for store et annet; når de passer et annet sted, er de for små et tredje.

Men det er sannelig ikke lett å få hjemmesydde klær til å passe helt heller. Igjen og igjen og igjen, ser jeg ut til å fullstendig overvurdere mitt eget midjemål. Jeg legger ut og legger ut, og syr inn og syr inn. Likevel ender de fleste skjørtene mine med å falle ned når jeg går.

Det sagt, dette skjørtet er det som sitter best til nå. Det kunne vært hakket trangere rundt livet, men holder seg i hvert fall oppe.

Mønsteret er fra Anna Maria Horner og er utrolig enkelt å sy. Ingen kompliserte sømmer eller teknikker, og enkle instruksjoner. Jeg tok utgangspunkteet i hoftemålet mitt og sydde en L, som jeg skrånet ut til XL rundt livet. Dette er egentlig en prøveversjon, som jeg vilje valgte stoffer som var bra nok til å bruke hvis skjørtet fungerte: En rest rød babycord fra Stoff og Stil og et retro bomullsstoff jeg har kjøpt av en venninne. Litt grelt, litt morsomt.

Jeg synes det ferdige resultatet gjør meg litt firkantet, men det finnes jo måter å kle seg rundt det problemet. Og jeg liker svingen i foldene.

The more I learn about garment sewing and fitting, the more I realize RTW does not fit my body at all. When a piece of clothing is large enough in one place, it's way too large in another: when it fits in another place, it's way too tight in a third place.

But fitting home-made clothes aren't easy either. I continually seem to overestimate my waist circumference, measure tape be damned. I increase and increase and increase, only to take in, take in, take in at the finished result. Still, almost all my skirts end up slipping off me when I walk or run.

That said, this seems to be the best fitting skirt I've made so far. It could still be a little tighter around the waist, but at least it stays up.

The pattern is Anna Maria Horner and is incredibly easy to sew up. No complicated techniques at all. I started out with a L which corresponded perfectly with my hips, then graded oout to an XL at the waist. This is a deliberately wearable muslin: I used a big scrap of narrow-wale corduroy from Stoff & Stil as well as a quilting weight retro cotton for the insets and bottom border.

The shape does seem to accentuate my somewhat boxy torso, but there are saratorial ways to skirt that issue, and I do think I'll wear this and possibly make another in a less bright version later. I love the swishyness in the pleats.

Enhjørning!

Jeg tror aldri jeg blogget denne kjolen da jeg sydde den ifjor. Jeg husker ikke om Ls snakk om "ENørninger" gjorde at jeg bestilte stoffet, eller om det var min evige fascinasjon for Heather Ross's stoffer som bragte den i hus; uansett, dette er Ls Enhjørningskjole. Mønsteret er, som det så ofte er blitt siden, fra samme Ross.
Ett år senere har hj-lyden fått plass i enhjørningens navn, og kjolen er like stas.

I don't think I ever blogged this dress when I sewed it up last year. L loved her orange "Dog Dress" so much that when she started talking about "Uniorns" -- I ordered the lovely Heather Ross unicorn-fabric. The pattern is, fittingly enough, Ross' Flower Girl Dress - my go-to pattern for L's dresses these days. They look great, and comply with all her requirements for a usable dress.
One year later, the "c" in "unicorn" has found its place, and the dress is still in use.