Den lille sorte

Den lille sorte. Den perfekte kjolen. Den myke, men likevel elegante kjolen, som alltid er god å ha på og som alltid ser bra ut, enten det er på jobb, café, ferie eller fest.
Jeg hadde sluppet opp for dem. De jeg hadde var utslitt, uformelige, for små her, men for store der. Og alt butikkene hadde var forbanna marineblått denne sesongen.

Det tar tid å sy, men det tar jammen tid å finne en perfekt kjole i butikken også.

Men Houston, we have a dress!

Svaret på alle mine svart-kjole-drømmer ligger i Vogue 1027. 160 kroner. Tre meter svart viscosejersey til 270 kroner. En god fridag.

Å klippe til, og ikke minst tenke ut hvordan jeg skulle løse bysteproblemet tok nesten like lang tid som selve syingen. Den var unnagjort på drøye tre timer.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å være ordentlig skikkelig og endelig finne ut hvordan jeg gjør en såkalt Full Bust Alteration -- en endring av mønsteret som tar høyde for romslig byste uten å forstørre alt.
Men jeg ble helt svimmel av alle mønsterbitene som skulle klippes og strekkes og flyttes hit og dit og ga opp. Isteden tegnet jeg et ekstra forstykke som jeg la over det andre litt paralellfoskjøvet og tegnet på den måten inn en ekstra fold og ga forstykket litt ekstra lengde. Det funket som snus, og det er lenge siden jeg har hatt en liten, svart kjole som har sittet så perfekt. Om noen gang.

Heldigvis behøver det ikke bli like lenge til neste gang. For denne blir det fler av!

Oppgradering

I månedsvis tenkte, tvilte og samlet jeg stoff til å oppgradere putehaugen i spisestuens vinduskarm til en spennende kombinasjon av orange og aqua. Så fikk jeg se et bilde av noen isfargede pastellputer og innså at det var det som var det rette i spisestuen vår akkurat nå. Med lerret fra Stoff og Stil var det ikke akkurat en enorm økonomisk investering. Ganske kjapt gikk det også, når man har taggesaks til applikasjonene. Sirkeltemaet var et innfall, og selv om blomsterputen kanskje er i overdådigste laget, klarte jeg ikke la være.

Jeg lovet deg aldri en rosenhage

Alison på Cluck Cluck Sew we min nye bloggheltinne. I løpet av få dager har jeg fått svaret på hvordan man lager to ting jeg har ant var superenkelt, men ikke visst hvordan. Denne gangen er det blomsterputer. Eller sånne lagvise blomster. Det tar litt tid, men er superenkelt. Og med taggesaks kan man bruke hva det skal være av stoff.

Huslige dyder

Altså. Jeg har vært ordentlig husmoderlig i det siste. Jeg har ryddet og ryddet og kastet og kastet. Men noen ting er vanskeligere å kaste enn andre. Et en gang supereksklusivt dobbeltdynetrekk i den fineste egyptiske bomull, for eksempel. Det var for slitt i kantene til å brukes som respektabelt dynetrekk lenger. Men det var fortsatt altfor mye godt stoff igjen i det til å gi opp alt håp.
Samtidig hadde min utrensking av skapene avslørt en mangel på anstendige putetrekk.
Eureka!
Jeg fikk fem rause trekk ut av det, to helt hvite før jeg kom på hva slags morsomme ting jeg kunne finne på med noen jelly roll-striper av retrosengetøyinspirert stoff fra Urban Chiks.
Dream on, heter stoffene, og jeg gleder meg til å drømme på dem.

Be Square

Jeg hadde bare én rund pute. Alle de andre var firkantet. Men det går vel an å forsøke bloggeputer med firkanpute også? Litt fortere gikk det dessuten. Men nå er det nok spraggel der ute. Nå trenger jeg en ensfarget pute eller to.

Sørgekåpe

Det var mange år siden sist, jeg hadde mistet oversikten over når vi sist hørte noe fra hverandre. En gang på 90-tallet, et sted mellom Singapore og New York, Oslo og København, hadde vi mistet kontakten. I mars la jeg Julie til på Facebook, og fant henne midt i sitt livs tragedie.
Det er lite som kan lindre og trøste. Men det er lov å forsøke.
Sy et teppe, sa Kristin, da jeg var syk, ville jeg bare ha noe å holde i.
Jeg gjorde det. Et mykt, melankolsk teppe til å ha over skuldrene i kjølige vårkvelder.
Om ikke annet er det et uttrykk for at noen vennskap varer lenger enn man tror, og kanskje kan være verdt noe når man minst venter noe godt.

Problemløsing

Plastposer. Enten er vi tomme, eller så har vi så mange at de faller utover hele gulvet. Problemet er at vi ikke har en skuff til overs. Bare en liten nisje, med et altfor lite plastrør til poseoppbevaring nede på gulvet. Vi stapper dem inn og inn og inn, og så faller de ned. Og det ser enda mer kaotisk ut enn det vanligvis er hos oss. En sånn "posepølse" jeg fikk i gave en gang er altfor liten for vårt behov.
Men nå har jeg løst problemet! Istedenfor posepølser med strikk nede og oppe, har jeg laget to poser med løpegang oppe, brettet bunn så posene blir dype, men ikke minst: En lang splitt foran som gjør posene lette å putte inn og ta ut (og inn igjen når jeg oppdager at det er feil type pose.) Problemet i parentes håper jeg også å ha løst nå, ved å sy to poseposer: En til standard matbutikk/søppelkassepose og en til de mindre eller ukurante posene, som er greie til andre ting.
Ah!
Ordnung muss sein.

Blogger's Paradise

Å, det er slik en klisje med disse runde putene. Enhver blogger med respekt for seg selv har liksom en sånn. Det forhindrer ikke meg fra å ønske meg en. Inne har jeg nok en bittelittegranne mer voksen og sober stil enn de fargerike retrohjemmene i Bolig 1-2-3, men jeg er svak for den, og i sommer gjør jeg terrassen sakte men sikkert om til et bloggparadis, med elleville, fargesprakende vimpler, lykter og puter.

At jeg ikke har hatt en sånn rund pute før, skyldes utelukkende at jeg ikke har vært sikker på hvordan stykkene skal klippes Iforgårs fant jeg en tutorial, MED mønsterbiter til å printe ut i full størrelse, og da var det en enkel sak. Tutorialen finner du på bloggen Cluck Cluck Sew. Hun kaller dem Sprocket pillows.

Merk den urfine knappen i midten, et Etsyfunn. Og stoffene er en herlig bloggekorrekt miks av Liberty, fake retrosengetøy fra Stoff og Stil, ekte retrosengetøy, Amy Butler, AnnaMaria Horner etc.

Det blir sjelden som man har tenkt seg i det virkelige liv, men en av grunnene til at jeg trives så godt ved symaskinen, er at det stadig vekk blir akkurat som man hadde tenkt seg. Noen ganger finere, til og med.

Vaiende vimpler

The drill: Vennefamilien på besøk. Lunsj, litt champagne (årgangs idag). Pappaer og barn på Lekeland, mammaer lykkelige med gammeldagse kvinnelige dyder: Symaskin og middagslaging.
Jeg hadde naturligvis vært så kløktig at middagslagingen fordret lite krefter og vi kunne vie oss til samlebåndsproduksjon av metervis med vimpler.
Tilsammen rundt 17 meter, skulle jeg tro, hvorav rundt ti av dem nå henger under parasollen på vår terasse og gjør meg særs tilfreds. Jeg har rent ut sagt fått påskero i sinnet nå som jeg har fått en vimpelrekke jeg og.

En stille måned

Vips, så ble det litt stille igjen. Det ble litt for mye, det er ikke store marginer i livet mitt, et par kvelder med ekte arbeid mer enn vanlig eller litt ekstra sosialt liv kan være nok til å vippe den skjøre balansen litt av pinnen: plutselig hoper det seg opp med klesvask, søvnmangel og en vond skulder.

Og så viser det seg at det jeg trenger, og som jeg må skrape frem tid til, som med en iskremskje i hard iskrem, er noen små rom for meg selv og kreativitet. Jeg trodde jeg ikke burde sy, men satte meg ned en kveld bare for å forsøke, og oppdaget at litt etter litt slapp hodepinen som har fulgt meg et par uker taket. Armen ble litt bedre også, av det meditative i å sette stofflapper sammen med hverandre, følge sømmene og skape noe. Her er et prosjekt på gang, ikke ferdig, men snart blir det det. Er det lov å si at jeg synes det er veldig vakkert?