Vips, så ble det litt stille igjen. Det ble litt for mye, det er ikke store marginer i livet mitt, et par kvelder med ekte arbeid mer enn vanlig eller litt ekstra sosialt liv kan være nok til å vippe den skjøre balansen litt av pinnen: plutselig hoper det seg opp med klesvask, søvnmangel og en vond skulder.
Og så viser det seg at det jeg trenger, og som jeg må skrape frem tid til, som med en iskremskje i hard iskrem, er noen små rom for meg selv og kreativitet. Jeg trodde jeg ikke burde sy, men satte meg ned en kveld bare for å forsøke, og oppdaget at litt etter litt slapp hodepinen som har fulgt meg et par uker taket. Armen ble litt bedre også, av det meditative i å sette stofflapper sammen med hverandre, følge sømmene og skape noe. Her er et prosjekt på gang, ikke ferdig, men snart blir det det. Er det lov å si at jeg synes det er veldig vakkert?
1 kommentar:
Klart det er lov å si det!! :-)
Jeg kjenner den følelsen av å ikke kunne 'unne' seg skapertid, tror jeg må ta lærdom av deg...
Legg inn en kommentar