Søndagsgiraff

I Sy-land er singoallakjoler det siste store for småjentene. Jeg ble inspirert jeg også, en søndagsmorgen. Til og med til å sy i jersey, det gjør jeg aldri, men jeg hadde rasket med meg en søt rest fra Stoff og stil. Fant en enkel tutorial på nettet:

http://indietutes.blogspot.com/2007/07/peasant-blouse.html

Klippe, klippe, spørre Lu:

-Skal vi ha noe på den? En fugl? Eller et eple?

- En giraff!

Å finne bra giraffer på nett var ikke lett, den jeg likte best var for liten, så jeg tegnet på frihånd en større versjon av den på vliesofix og strøk det på et rutete loppemarkedsstoff.

Sy sy sy -- det er på dager som dette jeg ønsker meg overlockmaskin og husker hvorfor jeg ikke syr i jersey, å overlocke på vanlig maskin taaaar såååå laaaang tiiiiiiiid.

Men vumm, vumm, vumm, så var den ferdig, og det var kanskje like greit at Lu ikke ville ha den på før imorgen, for stoffet hadde noen støv- og skittmerker på innsiden og hadde godt av en liten vask jeg hadde hoppet over i iveren.

Pimp krakken min

Vi har så mye tilfeldig sammenraskede ting. Ikke minst flyter huset av krakker fra Gud-vet-hvor, som vi hele tiden tror skal gjøre livet mer hensiktsmessig og erstatte noe styggere. Denne tror jeg mannen min hadde med seg hit. Dølle metallbein, og rødt kontorstol-ullstoff, som sto på et gjesterom og ble flyttet til badet fordi den andre krakken --avlagt fra noen andre -- var for ustabil for en smårolling å klatre på. Men den matchet jo ikke!
Nå gjør den det. Ti minutter med møbelstiftemaskin og en knapp fat quarter med prinsessestoff så subtilt at selv voksne kan like det - ta da!
Nå er jeg glad.

Tillit i storbyen

En gang hadde denne stolen en tvilling. Men den begynte å skrante allerede på 80-tallet. Jeg tok dem med meg begge to likevel, til mitt første hjem hjemmefra i Norge. Den som drysset halm, fikk bare et lite stykke stoff festet med tegnestifter under seg, og det gikk fint, det. I noen år og gjennom et par flyttinger. Men sånt er jo ikke god stolpleie, og sakte, men sikkert, klappet den ene stolen fullstendig sammen. Den gikk rett og slett i biter.
Men denne ble med videre, til huset vi bor i nå. Rimelig skranglete, men det var liksom stolen min, arvet fra en eller annen slektning på Vestlandet.
Men nå var også den kommet til punktet hvor det var reparer eller dø. Åtte av ni gjordbånd hadde gitt etter og løsnet, og jammen hadde ikke denne begynt å drysse også.

Men jeg har ingen møbeltapetserererfaring. Ikke sånn hammer- og spiker og konstruksjonserfaring. Likevel. Hva hadde jeg å tape? Å reparere den profesjonelt tror jeg bare ikke den var verdt.

Men hvor får man tak i sånne ting som gjordbånd og stifter og strie? Ikke så lett.
Research viser at Stoff og Stil er den beste kilden.
Den nest beste, eller faktisk beste, siden jeg slapp å dra til Drammen, er en snill møbeltapetserer. Jeg vet om en. Men jeg visste ikke hvor snill hun var.

Da jeg ringte for å spørre om hun kunne selge meg gjordbånd, sa hun ikke bare ja. Hun sa jeg trengte en gjordbåndstrammer også, hadde jeg det? Nei. Det er nemlig ganske dyrt, sa hun, på telefonen til meg, en fremmed kvinne, Så du kan godt få låne en av meg.

Vikaren hennes slapp meg inn i lokalene og ga meg attpåtil opplæring i hvordan stramme og feste båndene. Da var det bare å gå til verks.

Planen var å stramme bånd, lime hullet i bunnstrien med gaffatape, for så å trekke den om. Som man kan se av bildet, har tidens tann og utallige katters klør gjort sitt med trekket.

Jeg var dum nok til ikke å ta bilder av HVOR ille det så ut under før jeg begynte. Men sånn ble det!
Jeg var så oppspilt over hvor nytt og fint og nesten proft det så ut at jeg sov dårlig i natt. Møbeltapetsering er i sannhet tilfredsstillende håndverk.

Gaffatape hjelper ikke mot alt

Opprinnelig hadde jeg bare tenkt å fikse gjordbåndene og klaske litt gaffatape på hullet i bunnstriet der det hadde begynt å drysse halm før jeg gikk løs på trekket. Jeg hadde slett ikke tenkt å plukke hele stolen fra hverandre. På ingen måte. Men I går kveld, etter at jeg hadde lagt på gjordbånd og var helt oppspilt over hvor fint det ble, innså jeg at jeg kom til å angre umiddelbart om jeg ikke gjorde denne jobben litt skikkelig. Så, til verks. Bildet over viser øyeblikket der jeg innser at stoffet opprinnelig ikke var blått og beige, men blått og mange farger.

Her ser du den øverste stoppen. Noenlunde intakt.

Under den igjen lå hoveddelen av stoppingen, en mildt sagt morken striepute fylt med strå eller krøllhår eller hva det nå er. Drysser gjør det i hvert fall, når det slipper ut. Som man kan se, har den en litt avansert fasong. Det bekymret meg litt.

Men her, her ser vi den virkelige grunnen til at jeg innså at stolen måtte plukkes fra hverandre. Bunnstrien er fullstendig kaputt. Og uten bunnstrie, vel, da dør stolen en lang, vond og dryssende død, selv om man, som jeg gjorde med denne stolens nå avdøde tvilling, fanger opp mesteparten av drysset ved å feste et stoff under stolen med tegnestifter.

(Den avdøde stolen tok forøvrig en grusom hevn for at jeg lot den gå i biter - da jeg skulle bære den til gjenvinningsstasjonen falt et bein ned på stortåen min og ga meg verdens vondeste blå tå. Se stol: Jeg har lært nå.)

Så bygger vi den opp igjen

Jeg hadde jo ikke planlagt å gå så grundig til verks, og hadde ikke strie. Isteden brukte jeg det nærmeste jeg hadde, et grovt linstoff fra Colefax & Fowler, sikkert full helligbrøde, siden det egentlig er et überdyrt stoff. Ingen skal si jeg ikke satser på kvalitet. Jeg brukte de gamle stiftene om igjen, og slo det stramt over spiralfjærene.

Så juksa jeg littegranne. Jeg hadde ikke utstyr, overskudd eller for den saks skyld ferdigheter til å plukke mellomputen av strie fra hverandre og sy en ny. Siden den fortsatt noenlunde holdt fasongen, hull til tross, fylte jeg bare på med litt fiberfill på undersiden, og pakket den godt inn i svart bomullslerret. før jeg dels brukte stiftepistol, dels hamret den fast med møbelstifter til rammen.

Så var det tid for klipp og lim. Jeg hadde ikke undersøkt nøye nok hvordan stoffet lå over stolen, ei heller var jeg helt sikker på om jeg ville bruke bare ett eller flere forskjellige stoffer på den, da jeg bestilte en bunke av Heather Ross' nyeste stoffer: Far Far Away 2. De er helt nydelige, og fordi de er 25 prosent lin, er de litt stivere og kraftigere enn vanlige quiltestoffer.

Det viste seg at jeg burde hatt en lengde på 1,20, ikke bare noen og nitti cm. Men syverkstedet vet råd, og skjøtet litt her og der: Først i bakkant, og så brukte jeg også maskinen til å sy på sidestoffene, siden jeg var lite lysten på å håndsy dem fast til stolen.

Så begynte jeg å stifte....og oppdaget heldigvis før det var altfor sent at jeg hadde glemt å legge på topp-stoppingen. Noen stifter måtte opp igjen, men jeg ble ikke altfor forsinket. Det var bare å stramme stoffet passe mye, og stifte her og der. Der det ikke ble helt pent eller tett nok med stiftepistol, brukte jeg gammeldagse møbelstifter, igjen. Noen skrukker her og der ble det, men alt i alt? Nok en gang veldig stolt. Eneste som mangler nå, er et pent pyntebånd til å skjule stiftene i ryggputen og å markere skillet mellom sete og sider.

Endelig hestekjole også

To års kjolenekt snudde over natten og ble til fullstendig buksenekt. Nå er det bare kjoler som gjelder. Jeg er ikke vond å be. Og det var på høy tid å sy kjole av det aller fineste hestestoffet. Til tross for kjolenekt på tidspunktet stoffet kom, ga Lu uttrykk for at hun ønsket seg en hestekjole.
Nå er den en realitet.

Jeg tok utgangspunkt i spencerkjolen i Børnetøj du selv kan sy, men gjorde en del endringer. Først og fremst oppdaget jeg --iiiik! -- at vi nå teknisk sett er vokst ut av mønstrene der. I tillegg droppet jeg knappelukking på skuldrene til fordel for glidelås bak, la inn et legg midt foran, og brukte en gammel Ikea-gardin i tynn bomullsvoile som for. Vrangsydde (litt for mye), og sydde stikninger langs kantene istedenfor å bruke skråbånd.

Putebonanza

Jeg har sydd puter også, til alle de "nye" møblene. I massevis. Jeg har så mange ideer at det snart er for mange puter faktisk, og noen hiver dem stadig vekk på gulvet. Her er noen. Patchtworkputene er en blanding av fløyel, lin, bomull og møbelstoff i forskjellige varianter. Og den grønne puten er en fat quarter fra Spoonflower, med bakside av en råsilkegardin jeg kjøpte på loppis for et par år siden og har fått mye ut av. Mildt sagt. Nå er den snart oppbrukt, men jeg tror det ligger en til på loftet.

Pute!

Dette er en overraskelsesgave jeg sydde tidligere i vår. Jeg har grepet godt inn i den verdifulle Heather Ross-restehaugen, og blandet det med et loppisretrostoff (helt til venstre). Jeg tror jeg vil sy flere stripeputer. I tillegg til de andre putene jeg har sydd denne våren. Bilder kommer, av dem og.

Damn I'm Good!

Det var én stol igjen. 13 år gammel. Ikea. Langt fra ihjelsittet av mennesker, men en håndfull katters favoritt til soving og kloring.

Ikke bare så den malplassert ut blant alle de fine fargene, den var jo faktisk mildt sagt ikke pen lenger. Grå var den også blitt av så mye kattesoving.

Man tar noen meter møbelstruktur fra Stoff og stil, tegner av mønster med godt sømmonn direkte på stolen, og håper det beste. Med møbelstiftemaskin nederst for å stramme stoffet skikkelig, ble jeg faktisk litt imponert av mine egne ferdigheter. Profft? Neivisst. Men å gjøre dette profft hadde kostet ti ganger så mye. Ryggputen har jeg gjort vendbar. Fargerik på den ene siden:

Og streit gul på den andre. Gulfargen er enda finere i virkeligheten. Den er skarpere, mer sennep, gull eller karry, som fargen faktisk heter. Simsalabim!

Jeg synes faktisk jeg har lov til å skryte av meg selv for denne: Damn, I'm good!

Mitt liv som møbeltapetserer -- nesten

Jeg er ikke helt sikker på hvor disse stolene kommer fra. Jeg kan ikke huske dem fra mine besteforeldres hjem. Men et eller annet sted i den slekta dukket det for ganske mange år siden opp to kvalitetsstoler fra 40 eller 50-tallet, med et trekk som i dag nok kan betegnes som herlig retro, blomstrete i brunt, gult, grønt. Ikke at det passet inn hos meg før: Stolene har levd under laken og tepper, og den heldige ene fikk et hvitt hjemmesydd trekk som faktisk var det første jeg sydde på symaskinen min for seks år siden. Og nå begynte jeg faktisk å se skjønnheten i de opprinnelige trekkene. Det var bare det at de var slitt, faktisk hullete et par steder. Og lilla og rosa fløyel levert på døren fra Fabric.com var enda riktigere slik stuen blir nå.
Det har vært et plundrearbeid. Perfekt blir det ikke, på stoler som burde vært strippet og tapetsert istedenfor å ha løse trekk. Men bedre. Definitivt bedre. Særlig nå som stuen omsider er fri for store mengder lilla og rosa lo.