Opprinnelig hadde jeg bare tenkt å fikse gjordbåndene og klaske litt gaffatape på hullet i bunnstriet der det hadde begynt å drysse halm før jeg gikk løs på trekket. Jeg hadde slett ikke tenkt å plukke hele stolen fra hverandre. På ingen måte. Men I går kveld, etter at jeg hadde lagt på gjordbånd og var helt oppspilt over hvor fint det ble, innså jeg at jeg kom til å angre umiddelbart om jeg ikke gjorde denne jobben litt skikkelig. Så, til verks. Bildet over viser øyeblikket der jeg innser at stoffet opprinnelig ikke var blått og beige, men blått og mange farger.Her ser du den øverste stoppen. Noenlunde intakt.
Under den igjen lå hoveddelen av stoppingen, en mildt sagt morken striepute fylt med strå eller krøllhår eller hva det nå er. Drysser gjør det i hvert fall, når det slipper ut. Som man kan se, har den en litt avansert fasong. Det bekymret meg litt.
Men her, her ser vi den virkelige grunnen til at jeg innså at stolen måtte plukkes fra hverandre. Bunnstrien er fullstendig kaputt. Og uten bunnstrie, vel, da dør stolen en lang, vond og dryssende død, selv om man, som jeg gjorde med denne stolens nå avdøde tvilling, fanger opp mesteparten av drysset ved å feste et stoff under stolen med tegnestifter.
(Den avdøde stolen tok forøvrig en grusom hevn for at jeg lot den gå i biter - da jeg skulle bære den til gjenvinningsstasjonen falt et bein ned på stortåen min og ga meg verdens vondeste blå tå. Se stol: Jeg har lært nå.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar